ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at skriftordet skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med vineddik. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet. ()

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre,

Midt i lidelseshistorien, i det mest strålende og samtidig mørkeste øyeblikket i Jesu liv, gir Johannesevangeliet oss to ord som rommer et umåtelig mysterium: «Jeg tørster» (19,28), og like etter: «Det er fullbrakt» (19,30). Dette er sluttord, ladet med et helt liv, som avslører meningen med eksistensen til Guds Sønn. På korset fremstår ikke Jesus som en seirende helt, men som en tigger, som ber om kjærlighet. Han proklamerer ikke, han fordømmer ikke, han forsvarer seg ikke. Han ber ydmykt om det han slett ikke kan gi seg selv.

Tørst etter kjærlighet

Tørsten til den korsfestede er ikke bare det fysiologiske behovet til en torturert kropp. Den er også, og fremfor alt, uttrykk for en dyp lengsel: etter kjærlighet, etter relasjon, etter fellesskap. Det er det tause ropet fra en Gud som i sitt ønske om å dele alt ved vår menneskelige tilstand, også vil gjennomgå denne tørsten. En Gud som ikke skammer seg over å tigge om en slurk, fordi han på den måten kan si oss at for å være ekte, må kjærlighet også lære seg å be om, ikke bare å gi.

Kjærligheten ble trengende og fullbrakte sitt verk

Jeg tørster, sier Jesus, og på denne måten viser han sin menneskelighet, og også vår. Ingen av oss kan klare seg alene. Ingen kan frelse seg selv. Livet «fullbringes» ikke når vi er sterke, men når vi lærer å ta imot. Og nettopp i det øyeblikket, etter av ukjente hender å ha mottatt isopstilken full av vineddik, erklærer Jesus: Det er fullbrakt. Kjærligheten ble trengende, og nettopp av denne grunn fullbrakte den sitt verk.

Jesus aksepterer kjærlighetens svakhet fullt ut

Dette er det kristne paradokset: Gud frelser ikke ved å handle, men ved å underkaste seg våre handlinger. Ikke ved å beseire det onde med makt, men ved fullt ut å akseptere kjærlighetens svakhet. På korset lærer Jesus oss at mennesket ikke realiserer seg selv i makt, men i tillitsfull åpenhet overfor andre – selv overfor fiender. Frelsen ligger ikke i autonomi, men i ydmykt å erkjenne sitt eget behov og i å kunne uttrykke det fritt.

Frivillig avhengighet

Oppfyllelsen av vår menneskelighet i Guds plan skjer ikke gjennom makt, men gjennom en handlemåte preget av tillit. Det er ikke ved å gi hendelsene en overraskende vending at Jesus frelser, men ved å be om noe han ikke kan gi seg selv. Og her åpnes en dør til det sanne håp: Hvis selv Guds Sønn valgte ikke å klare seg alene, da er heller ikke vår tørst – etter kjærlighet, mening, rettferdighet – et tegn på nederlag, men på sannhet.

Å ta imot kjærlighet er menneskelig

Denne sannheten, som tilsynelatende er så enkel, er vanskelig å akseptere. Vi lever i en tid som premierer selvstendighet, effektivitet og prestasjon. Men evangeliet viser oss at vår menneskelighet ikke måles etter hva vi kan erobre, men etter vår evne til å la oss elske – og, når det trengs, også la oss bli hjulpet.

Se sannheten i øynene

Jesus frelser oss ved å vise at det ikke er nedverdigende, men frigjørende, å be om noe. Det er veien ut av syndens skjulested og tilbake inn i fellesskapets rom. Helt fra begynnelsen av har synd ført med seg skam. Men ekte tilgivelse oppstår når vi kan se vårt behov i øynene, og ikke lenger frykter å bli avvist.

En livgivende tørst

Jesu tørst på korset er derfor også vår tørst. Det er ropet fra en såret menneskehet som fortsatt søker levende vann. Og denne tørsten fjerner oss ikke fra Gud; tvert imot forener den oss med ham. Hvis vi våger å erkjenne den, kan vi oppdage at også vår skjørhet er en bro til himmelen. Nettopp i det å be – ikke i det å eie – åpnes en vei til frihet, fordi vi slutter å late som om vi er nok i oss selv.

Skapt til kjærlighet

I søskenskap, i et enkelt liv, i kunsten å be uten skam og å gi uten baktanker, skjuler det seg en glede som verden ikke kjenner. En glede som fører oss tilbake til den opprinnelige sannheten om hvem vi er: Vi er skapt for å gi og ta imot kjærlighet.

Jeg trenger

Kjære brødre og søstre, i Kristi tørst kan vi erkjenne all vår egen tørst. Og vi kan lære at det ikke finnes noe mer menneskelig, ingenting mer guddommelig, enn å kunne si: Jeg trenger. La oss ikke være redde for å be, særlig ikke når vi føler at vi ikke fortjener det. La oss ikke skamme oss over å strekke ut hånden. Det er nettopp der, i denne ydmyke gesten, at frelsen ligger gjemt.

De foregående katekesene i denne serien:

I Jesu barndom:
1. Jesu slektshistorie (Matt 1,1–17). Guds Sønns inntreden i historien
2. Budskapet til Maria (jf. Luk 1,26–38). Lytting og åpenhet
3. «Du skal gi ham navnet Jesus» (Matt 1,21). Budskapet til Josef
4. «Og salig er hun som trodde» (Luk 1,45). Marias gjesting hos Elisabet og Magnificat
5. «Det er født dere en frelser; han er Den salvede, Herren» (jf. Luk 2,11). Jesu fødsel og gjeternes besøk
6. «De fikk se barnet, falt på kne og hyllet ham» (jf. Matt 2,11). Vismennenes besøk hos den nyfødte Kongen
7. «Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30). Jesu fremstilling i tempelet
8. «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss?» (Luk 2,49). Jesus blir gjenfunnet i tempelet

II. Jesu liv. Møter:
1. Nikodemus. «Dere må bli født på ny» (Joh 3,7)
2. Den samaritanske kvinnen. «La meg få drikke» (Joh 4,7)
3. Sakkeus. «I dag må jeg ta inn hos deg!» (Luk 4,5)
4. Den rike mannen. «Jesus så på ham» (Mark 10,21)

II. Jesu liv. Lignelser:
5. Den barmhjertige faren. «Han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15,32)
6. Såmannen. «Han talte til dem i mange lignelser» (Matt 13,3)
7. Samaritanen. «Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33)
8. Arbeiderne i vingården. «Han sa til dem: ‘Gå bor i vingården, dere også!’» (Matt 20,4)

II. Jesu liv. Helbredelser:
9. Bartimeus. «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg» (Mark 10,49)
10. Den syke ved Betesda. «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: ‘Vil du bli frisk?’» (Joh 5,6)
11. Kvinnen som blødde og Jairus’ datter. «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36)
12.

III. Jesu påske:
1.
2. Forræderiet. «Det er vel ikke meg?» (Mark 14,19)
3. Tilgivelsen. «Han elsket dem helt til det siste» (Joh 13,2)
4. Overgivelsen. «Hvem leter dere etter?» (Joh 18,4)