III. Jesu p?ske. 3. Tilgivelsen. ?Han elsket dem helt til det siste? (Joh 13,2)

Norsk

III. Jesu p?ske. 3. Tilgivelsen. ?Han elsket dem helt til det siste? (Joh 13,2)

Onsdag 20. august holdt pave Leo den tjuetredje katekesen i jubel?rsserien om ?Jesus Kristus, v?rt h?p?.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var gått ut fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. ()

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre,

I dag skal vi se på en av de mest rystende og mest strålende gestene i evangeliet: øyeblikket når Jesus ved den siste nattverd rekker et brødstykke til ham som er i ferd med å forråde ham. Det er ikke bare en gest som uttrykker deling, det er mye mer: det er kjærlighetens siste forsøk på å ikke gi opp.

Å elske helt til det siste

Med sin dype åndelige følsomhet beskriver den hellige Johannes dette øyeblikket slik: «De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. […] Jesus visste at hans time var kommet […] han elsket dem helt til det siste» (Joh 13,2.1). Å elske helt til det siste: Dette er nøkkelen til å forstå Kristi hjerte. En kjærlighet som ikke stopper verken ved avvisning eller skuffelse, selv ikke ved utakknemlighet.

Lydig til døden

Jesus kjenner timen, men han er ikke underlagt den; han velger den. Det er han som forstår at dette er øyeblikket da hans kjærlighet må gjennom det vondeste såret, nemlig forræderiet. Og i stedet for å trekke seg tilbake, anklage, forsvare seg … fortsetter han å elske: Han vasker føttene, dypper brødet og rekker det fram.

Tilgivelsens gave

«Det er han som jeg gir det stykket jeg dypper nå» (Joh 13,26). Med denne enkle og ydmyke gesten fullfører Jesus sin kjærlighet. Ikke fordi han ikke vet hva som skjer, men nettopp fordi han ser det klart. Han har forstått at den andres frihet, selv når den går seg vill i det onde, fortsatt kan bli nådd av lyset i en mild gest. For han vet at sann tilgivelse ikke venter på anger, men gir seg selv først, som gave, allerede før den blir mottatt.

Vendepunktet

Judas forstår dessverre ikke dette. Etter brødstykket – står det i evangeliet – «fór Satan i ham» (vers 27). Dette punktet er slående: Det er som om det onde, som inntil da hadde vært skjult, nå trer frem etter at kjærligheten hadde vist sitt mest avvæpnede ansikt. Og nettopp derfor, brødre og søstre, er det brødstykket vår frelse: for det sier oss at Gud gjør alt – virkelig alt – for å nå oss, selv i den timen da vi avviser ham.

Kjærlighet og frihet

Det er her tilgivelsen viser all sin kraft og åpenbarer håpets konkrete ansikt. Det er ikke glemsel, og det er ikke svakhet. Det er evnen til å la den andre være fri – samtidig som man elsker vedkommende helt til det siste. Jesu kjærlighet fornekter ikke smertens realitet, men lar ikke det onde få det siste ordet. Dette er mysteriet Jesus fullbyrder for oss, og som også vi iblant er kalt til å ta del i.

Ja, det er vondt, men nei, det er ikke slutten!

Hvor mange relasjoner blir vel ikke brutt, hvor mange historier blir ikke vel ikke innviklede, hvor mange usagte ord forblir vel ikke hengende i luften! Likevel viser evangeliet oss at det alltid er mulig å fortsette å elske, selv når alt later til å ha gått i stykker for godt. Å tilgi betyr ikke å fornekte det onde, men å hindre det i å skape mer ondt. Det betyr ikke å si at ingenting har skjedd, men å gjøre alt man kan for at det ikke skal være bitterhet som bestemmer fremtiden.

Lyset skinner i mørket

Da Judas forlot rommet, «var det natt» (jf. vers 30). Men like etter sier Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort» (vers 31). Natten er fortsatt der, men et lys har allerede begynt å skinne. Og det skinner fordi Kristus forblir trofast helt til det siste, og hans kjærlighet er således sterkere enn hatet.

Det finnes alltid en vei videre

Kjære brødre og søstre, også vi opplever smertefulle og vanskelige netter. Sjelens mørke netter, skuffelsens netter, netter hvor noen har såret eller forrådt oss. I slike øyeblikk er det fristende å lukke seg inne, beskytte seg, å slå tilbake. Men Herren viser oss håpet om at det alltid finnes en annen vei. Han lærer oss at vi kan tilby et brødstykke selv til den som vender oss ryggen. At vi kan svare med stille tillit. Og at vi kan gå videre med verdighet, uten å gi avkall på kjærligheten.

Be om nåden til å kunne tilgi

La oss i dag be om nåden til å kunne tilgi, selv når vi ikke føler oss forstått, selv når vi føler oss forlatt. For det er nettopp i disse timene kjærligheten kan nå sitt høydepunkt. Som Jesus lærer oss, betyr det å elske å la den andre være fri – også til å forråde – uten noensinne å slutte å tro at selv den friheten, såret og forvillet, kan rives bort fra mørkets bedrag og bringes tilbake til godhetens lys.

Tilgivelsens velgjørende lys

Når tilgivelsens lys klarer å trenge gjennom de dypeste sprekkene i hjertet, forstår vi at det aldri er forgjeves. Selv om den andre ikke tar imot den, selv om det virker nytteløst, frigjør tilgivelsen den som tilgir: Den løser opp bitterhet, gir tilbake fred, og bringer oss tilbake til oss selv.

Fra et brødstykke til frelse

Ved å gi brød – en enkel gest – viser Jesus at ethvert forræderi kan bli en mulighet for frelse, dersom det velges som rom for en større kjærlighet. Han gir ikke etter for det onde, men overvinner det med det gode, og hindrer det i å slukke det som er sannest i oss: evnen til å elske.