ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. […] ()

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre,

I dag vil vi ta for oss en scene som markerer begynnelsen på Jesu lidelseshistorie: øyeblikket da han blir pågrepet i Getsemane. Med sin sedvanlige dybde fremstiller evangelisten Johannes ikke en fryktsom Jesus, som flykter eller gjemmer seg. Tvert imot viser han oss en fri mann, som trer fram og tar ordet – som frimodig går den timen i møte når lyset fra den største kjærligheten kan bli åpenbart.

«Jesus visste om alt»

«Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: ‘Hvem leter dere etter?’». Jesus vet. Likevel velger han ikke å trekke seg tilbake. Han overgir seg. Ikke av svakhet, men av kjærlighet. En kjærlighet som er så full, så moden at den ikke frykter å bli avvist. Jesus blir ikke tatt; han lar seg ta. Han er ikke et offer for en pågripelse, men giveren av en gave. I denne gesten legemliggjør han håpet om frelse for menneskeheten: å vite at selv i den mørkeste time kan man forbli fri til å elske helt til slutt.

«Det er jeg»

Når Jesus svarer: «Det er jeg», faller soldatene til jorden. Dette er et gåtefullt tekststed, for i Bibelens åpenbaring hentyder dette uttrykket til Guds eget navn: «Jeg er». Jesus åpenbarer at Guds nærvær viser seg nettopp der menneskeheten opplever urett, frykt og ensomhet. Akkurat der er det sanne lys rede til å stråle – uten frykt for å bli overvunnet av mørkets fremmarsj.

Det kristne håp

Midt på natten, når alt ser ut til å rase sammen, viser Jesus at det kristne håp ikke er flukt, men valg. Denne holdningen er frukten av en dyp bønn, der man ikke ber Gud om å bli spart for lidelse, men om å få styrke til å holde ut i kjærlighet, i visshet om at ingen kan ta fra oss et liv som er gitt i kjærlighet.

«Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

«Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» I det øyeblikket han blir pågrepet, tenker ikke Jesus på å redde seg selv; han vil bare at vennene hans skal være fri til å gå. Dette viser at hans offer er en sann kjærlighetshandling. Jesus lar seg ta og føres bort av vaktene bare for at hans disipler skal kunne være fri.

Evig eies kun det tapte!

Jesus hadde levd hver eneste dag av sitt liv som en forberedelse til denne dramatiske og opphøyde timen. Når den så kommer, har han styrken til ikke å søke en vei ut. Hans hjerte vet godt at det å miste livet av kjærlighet ikke er et nederlag, men bærer i seg en mystisk fruktbarhet – som hvetekornet som, nettopp ved å falle i jorden, ikke forblir bare ett korn, men dør og gir frukt.

Også Jesus blir grepet av angst overfor en vei som tilsynelatende bare leder til død og endelikt. Men likevel er han overbevist om at bare et liv som mistes av kjærlighet til slutt blir funnet igjen. I dette består det sanne håp: Ikke i å forsøke å unngå smerte, men i å tro at selv midt i den mest urettferdige lidelse, skjuler det seg en kime til nytt liv.

Hva med oss selv?

Og vi? Hvor ofte forsvarer vi vel ikke vårt liv, våre planer, vår trygghet, uten å innse at på denne måten forblir vi alene. Evangeliets logikk er en annen: Bare det som gis, blomstrer; bare uselvisk kjærlighet kan gjenreise tillit der alt synes å være tapt.

Den nakne mannen og mannen i hvit kjortel

Markusevangeliet forteller oss også om en ung mann som flykter naken bort idet Jesus blir pågrepet (jf. ). Det er et gåtefullt og sterkt bilde. Også vi, i vårt forsøk på å følge Jesus, opplever øyeblikk når vi blir tatt på sengen og avkledd vår sikkerhet . Dette er de vanskeligste stundene – når vi er fristet til å forlate evangeliets vei, fordi kjærligheten synes å være en umulig reise. Men på slutten av evangeliet er det likevel nettopp en ung mann som forkynner oppstandelsen for kvinnene – ikke lenger naken, men .

Dette er håpet i vår tro: Våre synder og vår tvil hindrer ikke Gud i å tilgi oss og gi oss tilbake ønsket om å følge ham, for slik å gjøre oss i stand til å gi vårt liv for andre.

Kjære brødre og søstre, også vi kan lære å overgi oss til Faderens gode vilje og la vårt liv bli et svar på det gode vi har mottatt. Vi trenger ikke å ha alt under kontroll. Det er nok at vi hver dag velger å elske med frihet. Dette er det sanne håp: å vite at selv i prøvelsens mørke bærer Guds kjærlighet oss og lar det evige livs frukt modnes i oss.

De foregående katekesene i denne serien:

I Jesu barndom:
1. Jesu slektshistorie (Matt 1,1–17). Guds Sønns inntreden i historien
2. Budskapet til Maria (jf. Luk 1,26–38). Lytting og åpenhet
3. «Du skal gi ham navnet Jesus» (Matt 1,21). Budskapet til Josef
4. «Og salig er hun som trodde» (Luk 1,45). Marias gjesting hos Elisabet og Magnificat
5. «Det er født dere en frelser; han er Den salvede, Herren» (jf. Luk 2,11). Jesu fødsel og gjeternes besøk
6. «De fikk se barnet, falt på kne og hyllet ham» (jf. Matt 2,11). Vismennenes besøk hos den nyfødte Kongen
7. «Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30). Jesu fremstilling i tempelet
8. «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss?» (Luk 2,49). Jesus blir gjenfunnet i tempelet

II. Jesu liv. Møter:
1. Nikodemus. «Dere må bli født på ny» (Joh 3,7)
2. Den samaritanske kvinnen. «La meg få drikke» (Joh 4,7)
3. Sakkeus. «I dag må jeg ta inn hos deg!» (Luk 4,5)
4. Den rike mannen. «Jesus så på ham» (Mark 10,21)

II. Jesu liv. Lignelser:
5. Den barmhjertige faren. «Han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15,32)
6. Såmannen. «Han talte til dem i mange lignelser» (Matt 13,3)
7. Samaritanen. «Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33)
8. Arbeiderne i vingården. «Han sa til dem: ‘Gå bor i vingården, dere også!’» (Matt 20,4)

II. Jesu liv. Helbredelser:
9. Bartimeus. «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg» (Mark 10,49)
10. Den syke ved Betesda. «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: ‘Vil du bli frisk?’» (Joh 5,6)
11. Kvinnen som blødde og Jairus’ datter. «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36)
12.

III. Jesu påske:
1.
2. Forræderiet. «Det er vel ikke meg?» (Mark 14,19)
3. Tilgivelsen. «Han elsket dem helt til det siste» (Joh 13,2)