III. Jesu p?ske. 7. D?den. ?En ny grav som ingen enn? var blitt lagt i? (Joh 19,41)

Norsk

III. Jesu p?ske. 7. D?den. ?En ny grav som ingen enn? var blitt lagt i? (Joh 19,41)

Onsdag 1. 7september holdt pave Leo den tjuesjuende katekesen i jubel?rsserien om ?Jesus Kristus, v?rt h?p?.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den. ()

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre,

i vår serie av katekeser om Jesus, vårt håp, betrakter vi i dag påskelørdag. Guds Sønn ligger i graven. Men hans «fravær» er ikke et tomrom: Det er venting, tilbakeholdt fylde, og et løfte trygt bevart i mørke. Det er den store stillhetens dag, når himmelen synes stum og jorden urørlig, men det er nettopp der kristentroens dypeste mysterium fullføres. Det er en stillhet fylt med mening, liksom mors liv, som bevarer det ennå ufødte, men allerede levende barnet.

En ny grav i en hage

Jesu kropp er blitt tatt ned av korset og omsorgsfullt svøpt inn, slik man gjør med det som er dyrebart. Evangelisten Johannes forteller oss at han ble gravlagt i en hage i «en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i» (Joh 19,41). Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Den hagen minner om det tapte Eden, stedet der Gud og mennesket var forenet. Og denne ubrukte graven taler om noe som ennå må skje: Den er en terskel, ikke et endepunkt. Ved begynnelsen av skapelsen plantet Gud en hage, og nå tar også nyskapelsen til i en hage: med en lukket grav, som snart vil åpne seg.

Hvile etter arbeidet

Påskelørdag er også en hviledag. Ifølge jødisk lov skal man ikke arbeide på den sjuende dagen: Etter skapelsens seks dager hvilte Gud (jf. ). Også Sønnen hviler nå etter å ha fullført sitt frelsesverk. Ikke fordi han er sliten, men fordi han har fullendt det. Ikke fordi han har gitt opp, men fordi han har elsket helt til det siste. Det er ingenting mer å tilføye. Denne hvilen er seglet på det fullførte verket, den er bekreftelsen på at det som måtte gjøres, virkelig er blitt fullført. Det er en hvile fylt av Herrens skjulte nærvær.

Lær å stoppe opp

Vi har vanskelig for å stoppe opp og hvile. Vi lever som om livet aldri var nok. Vi skynder oss for å produsere noe, for å ha noe å vise til, for ikke å falle bak. Men evangeliet lærer oss at å kunne stoppe opp er en gest av tillit, som vi må lære. Påskelørdag inviterer oss til å oppdage at livet ikke alltid avhenger av det vi gjør, men også av hvordan vi klarer å ta avskjed med det vi har fått gjort.

Ta imot stillheten

Jesus, Faderens levende Ord, tier i graven. Men det er nettopp i denne stillheten at det nye livet begynner å spire, som et frø i jorden, som mørket før daggry. Gud er ikke redd for tid som går, for han er også Herre over ventingen. Slik kan også vår «unyttige» tid – pausene, tomrommene, de ufruktbare øyeblikkene – bli til et oppstandelsens morsliv. All stillhet som blir tatt imot, kan være forutsetningen for et nytt Ord. All tid i stillstand kan bli en nådens tid, dersom vi gir den til Gud.

Tillitens langsomme tid

I sin jordiske grav er Jesus det milde ansiktet til en Gud som ikke opptar all plass. Han er den Gud som lar ting skje, som venter, som trekker seg tilbake for å gi oss frihet. Han er den Gud som har tillit, selv når alt tilsynelatende er over. På denne «stillestående» lørdagen lærer vi ikke å ha det så travelt med å stå opp: Først må vi bli værende, ta imot stillheten, la oss omfavnes av begrensningen. Iblant søker vi raske svar, umiddelbare løsninger. Men Gud arbeider i dybden, i tillitens langsomme tid. Gravens lørdag blir da til det morsliv som kraften av et uovervinnelig lys kan bryte frem av: påskens lys.

Ikke glem påskelørdag

Kjære venner, det er ikke i støy det kristne håp blir født, men i stillhet, i en venting fylt med kjærlighet. Håpet er ikke datter av eufori, men av tillitsfull overgivelse. Jomfru Maria lærer oss dette: Hun legemliggjør denne ventingen, denne tilliten, dette håpet. Når det på oss virker som om alt er stoppet opp, som om livet er en stengt vei, la oss da huske på påskelørdag. Også i graven forbereder Gud den største overraskelsen. Og hvis vi vet å ta imot det som har vært med takknemlighet, vil vi oppdage at det er nettopp i det lille og i stillheten at Gud elsker å forvandle virkeligheten, og gjør alle ting nye med sin trofaste kjærlighet. Den sanne glede blir født av levende venting, av tålmodig tro, av håpet om at det som leves i kjærlighet, helt sikkert vil oppstå til evig liv.