III. Jesu p氓ske. 2. Forr忙deriet. 芦Det er vel ikke meg?禄 (Mark 14,19)

Norsk

Onsdag 13. august holdt pave Leo den tjueandre katekesen i jubel氓rsserien om 芦Jesus Kristus, v氓rt h氓p禄.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro 鈥� Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Da det ble kveld, kom Jesus dit med de tolv. Mens de var til bords og spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg 鈥� en som spiser sammen med meg.» Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg?» Han svarte: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» ()

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre,

vi fortsetter vår vandring i evangeliets skole, og følger Jesus gjennom de siste dagene i hans liv. I dag stanser vi ved en scene som er både intim og dramatisk, men også dypt sann: øyeblikket under påskemåltidet da Jesus avslører at en av de tolv vil komme til å forråde ham: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg 鈥� en som spiser sammen med meg» ().

Hvem er vi egentlig?

Det er sterke ord. Jesus sier ikke dette for å dømme, men for å vise at kjærligheten 鈥� når den er sann 鈥� ikke kan være uten sannheten. Rommet ovenpå, der alt like før var blitt stelt i stand med omhu, fylles plutselig av en stille smerte, preget av spørsmål, mistenksomhet, sårbarhet. Det er en smerte som også vi er godt kjent med og opplever når forræderiets skygge faller over våre kjæreste relasjoner.

Likevel overrasker måten Jesus taler om det som skal skje. Han hever ikke stemmen, han peker ikke finger, han nevner ikke Judas ved navn. Han snakker slik at hver og en får anledning til å spørre seg selv om dette. Og det er nettopp det som skjer. Den hellige Markus skriver: «Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: 鈥楧et er vel ikke meg?鈥�» ().

Kjære venner, dette spørsmålet 鈥� «det er vel ikke meg?» 鈥� er kanskje et av de mest oppriktige vi kan stille oss selv. Det er ikke spørsmålet fra et uskyldig menneske, men fra en disippel som innser sin egen skrøpelighet. Det er ikke ropet fra et skyldig menneske, men hviskingen fra et menneske som vet at selv om det ønsker å elske, kan det komme til å såre. Og det er i denne bevisstheten at frelsesvandringen tar til.

Kjærlighet og sannhet

Jesus påpeker ikke dette for å ydmyke. Det er for å frelse han sier sannheten. Og for å bli frelst må man oppfatte og føle: oppfatte at man er involvert, oppfatte at man er elsket 鈥� på tross av alt, oppfatte at det onde er reelt, men ikke har siste ord. Bare den som har kjent sannheten i en dyp kjærlighet kan akseptere selv sår forårsaket av forræderi.

Disiplene reagerer ikke med sinne, men med bedrøvelse. De blir ikke indignerte, men lei seg. Det er en smerte som oppstår ut fra en reell mulighet for å være involvert. Og nettopp denne tristheten, om den mottas med oppriktighet, blir et sted for omvendelse. Evangeliet lærer oss ikke å fornekte det onde, men å erkjenne det som en smertefull mulighet til å bli født på ny.

«Ve det mennesket som forråder Menneskesønnen!»

Jesus legger så til noe som vekker uro og ettertanke: «Ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født» (). Dette er harde ord, men de må forstås riktig: Det er ikke en forbannelse, men et smerteskrik. På gresk lyder dette «ve» som en klage, som et «akk», som et uttrykk for oppriktig og dyp medlidenhet.

Vi er vant til å dømme. Gud derimot aksepterer å lide. Når han ser det onde, tar han ikke hevn, men sørger. Og dette «bedre om det aldri var født» er ikke en forhåndsdom, men en sannhet som hver og en av oss kan erkjenne: Dersom vi fornekter kjærligheten, som skapte oss, dersom vi ved å svikte blir utro mot oss selv, mister vi virkelig forståelsen av hvorfor vi er kommet til verden, og det er vi selv som stenger oss selv ute fra frelsen.

Men nettopp der, på det mørkeste punktet, slukner ikke lyset. Tvert imot begynner det å stråle. For hvis vi erkjenner våre begrensninger, hvis vi lar oss berøre av Kristi smerte, kan vi endelig bli født på ny. Troen sparer oss ikke for muligheten til synd, men den tilbyr oss alltid en vei ut av den: barmhjertighetens vei.

Jesus lar seg ikke forarge av vår skrøpelighet. Han vet godt at intet vennskap er helt uten risiko for svik. Men Jesus fortsetter å ha tillit. Han fortsetter å sette seg til bords med sine. Han bryter brødet selv for dem som kommer til å forråde ham. Dette er Guds stille styrke: Han går aldri fra kjærlighetens bord, selv ikke når han vet at han kommer til å sitte alene.

«»

Kjære brødre og søstre, også vi kan i dag spørre oss, med oppriktighet: «Det er vel ikke meg?» Ikke for å føle oss anklaget, men for i vårt hjerte å åpne et rom for sannheten. Frelsen begynner herfra: fra bevisstheten om at det kan være vi som bryter tilliten til Gud, men at det også kan være vi som tar imot den, verner om den, fornyer den.

I bunn og grunn er håp dette: å vite at selv om vi kan svikte, svikter aldri Gud. Selv om vi kan forråde, slutter han aldri å elske oss. Og dersom vi lar oss berøre av denne kjærligheten 鈥� ydmyk, såret, men alltid trofast 鈥� da kan vi virkelig bli født på ny. Og begynne å leve ikke lenger som forrædere, men som barn som alltid er elsket.