ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

var evangelieteksten:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» […] ()

Her følger pavens preken:

Brødre og søstre,

vi har gleden av å feire denne eukaristien sammen, og jeg ønsker å hilse alle som er til stede her, menigheten, prestene, biskopen, hans eminense, de sivile og militære myndighetene.

I denne søndagens evangelium hørte vi en av vakreste og mest gripende lignelsene som Jesus fortalte, en lignelse som vi alle kjenner, nemlig lignelsen om den barmhjertige samaritanen.

Denne fortellingen utfordrer oss fremdeles i dag. Den stiller spørsmål ved vårt liv, ryster vår sovende eller uoppmerksomme samvittighet, og advarer oss mot faren ved en lettvint tro – en tro som nøyer seg med ytre lovoppfyllelse, men som ikke evner å føle og handle med Guds medfølende hjerte.

Blikket hos dem som kom langs veien

Medfølelse står nemlig i sentrum av lignelsen. Riktignok beskrives medfølelse ved hjelp av det samaritanen gjør, men blikkene er det første som blir understreket. Når de står overfor en såret mann som ligger i veikanten, etter å ha blitt overfalt av røvere, står det at presten og levitten «så mannen og gikk rett forbi» (vers 32). Om samaritanen derimot sier evangeliet: «Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (vers 33).

Hjertets øyne

Kjære brødre og søstre, det er blikket som gjør forskjellen, for det uttrykker det vi har i hjertet: Vi kan se og gå rett forbi, eller vi kan se og få inderlig medfølelse. Det finnes et ytre måte å se på, distrahert og hastig: Vi ser, men later som vi ikke ser, vi lar oss altså ikke berøre og utfordre av situasjonen. Men det tvert imot også an å se med hjertets øyne, med et dypere blikk, med en empati som lar oss gå inn i den andres situasjon, som lar oss virkelig delta, som berører oss, ryster oss og stiller spørsmål ved vårt liv og vårt ansvar.

Guds blikk

Det første blikket som lignelsen ønsker å si oss noe om, er det blikket Gud hadde for oss, slik at vi også kan lære å se hverandre med hans øyne, fulle av kjærlighet og medfølelse. Den barmhjertige samaritan er nemlig først og fremst et bilde på Jesus, den evige Sønn som Faderen sendte inn i historien nettopp fordi han så på menneskeheten uten å gå forbi, med øyne, hjerte og innvoller fylt av rørelse og medlidenhet. Akkurat som mannen i evangeliet, som dro ned fra Jerusalem til Jeriko, steg menneskeheten ned i dødens avgrunn, og også i dag må vi ofte møte det ondes mørke, lidelse, fattigdom og dødens meningsløshet. Men Gud så på oss med medfølelse, han ønsket selv gå veien med oss, han kom ned midt iblant oss, og i Jesus, den barmhjertige samaritan, kom han for å lege våre sår og helle sin kjærlighets og nådes olje over oss.

Gud er barmhjertighet

Pave Frans minnet oss ofte om at Gud er barmhjertighet og medfølelse, og han sa at Jesus «er Faderens medlidenhet med oss.» (angelus 14. juli 2019). Han er den barmhjertige samaritan som har kommet oss i møte; han, sier den hellige Augustin, «ønsket å kalle seg vår neste. For Herren Jesus Kristus lar oss forstå at det var han selv som hjalp den halvdøde mannen som lå langs veien, mishandlet og etterlatt av røvere» (De doctrina christiana, I, 30.33).

«»

Da forstår vi hvorfor denne lignelsen utfordrer hver av oss: Ettersom Kristus åpenbarer en medfølende Gud, betyr det å tro på ham og det å følge ham, som hans disipler, å la oss selv bli forvandlet, slik at vi kan få hans sinnelag: et hjerte som blir rørt, et blikk som ser og ikke går forbi, to hender som hjelper og lindrer sår, og sterke skuldre som bærer dem som er i nød.

«»

Dagens første lesning [], der vi hører Mose ord, sier oss at å adlyde Herrens bud og vende om til ham ikke betyr å utføre flere ytre handlinger, men å vende tilbake til ens eget hjerte, for å oppdage nettopp der har Gud skrevet kjærlighetens lov. Om vi inne i oss selv oppdager at Kristus, som den barmhjertige samaritan, elsker oss og tar seg av oss, blir også vi drevet til å elske på samme måte, og vi vil bli medfølende som han. Helbredet og elsket av Kristus, blir også vi tegn på hans kjærlighet og medfølelse i verden.

Langs dagens vei fra Jerusalem ned til Jeriko

Brødre og søstre, i dag er det behov for denne kjærlighetens revolusjon. I dag er veien fra Jerusalem ned til Jeriko – en by under havnivå – den vei som alle de følger, som synker ned i det onde, i lidelse og i fattigdom. Det er veien til mange mennesker som er tynget av vanskeligheter eller såret av livets omstendigheter. Det er veien til alle dem som «faller så dypt» at de går seg vill og når bunnen. Og det er veien til mange folk som er blitt ribbet, ranet og plyndret, ofre for undertrykkende politiske systemer, for en økonomi som tvinger dem inn i fattigdom, for krig som dreper deres drømmer og liv.

Snu perspektivet opp ned

Hva gjør vi? Ser vi og går rett forbi, eller lar vi vårt hjerte bli truffet, slik samaritanen gjorde? Noen ganger nøyer vi oss med bare å gjøre vår plikt, eller vi regner som vår neste kun de som tilhører vår egen krets, som tenker som oss, som har samme nasjonalitet eller religion. Men Jesus snur opp ned på dette perspektivet ved å vise oss en samaritan – en fremmed og kjetter – som blir den sårede mannens neste. Og han ber oss gjøre det samme.

Åpne hjertet

Samaritanen – skrev Benedikt XVI – «spør verken hvor langt hans egne solidaritetsforpliktelser går, eller hvilke fortjenester som kreves for å få evig liv. Det skjer noe annet: Hjertet hans blir knust […]. Hvis spørsmålet hadde vært: ‘Er også samaritanen min neste?’, da ville svaret i den gitte situasjonen ha vært et ganske klart nei. Men Jesus snur spørsmålet på hodet: Samaritanen, den fremmede, gjør seg selv til neste og viser meg at jeg, ut fra meg selv, må lære å være en neste, og at svaret allerede ligger inni meg. Jeg må bli et menneske som elsker, et menneske med et hjerte som er åpent for å bli rystet av andres nød» (Jesus fra Nasaret).

Vinnerstrategien

Å se uten å gå forbi, å stoppe opp i vårt travle liv, å la andres liv, behov og lidelser – uansett hvem de er – rive i vårt hjerte. Dette gjør oss til hverandres neste, det skaper ekte søskenskap, det river ned murer og stengsler. Og til slutt vinner kjærligheten rom, den blir sterkere enn det onde og døden.

«Gå du og gjør som han»

Kjære dere, la oss rette blikket mot Kristus, Den barmhjertige samaritan, og også i dag lytte til hans stemme som sier til hver enkelt av oss: «Gå du og gjør som han» (vers 37).