杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre!

Det er meg en stor glede å rette en hjertelig hilsen til dere alle – representanter for andre Kirker og Kirkelige fellesskap, så vel som for andre religioner – som ønsket å delta i innsettelsesmessen for min tjeneste som biskop av Roma og Peters etterfølger. Jeg uttrykker broderlig hengivenhet til hans hellighet , hans salighet og hans hellighet , og jeg er meget takknemlig overfor hver og en av dere: Deres nærvær og deres bønn er til stor støtte og oppmuntring for meg.

Universelt søskenskap

Et av de sterke temaene i pave Frans’ pontifikat var universelt søskenskap. På dette området ble han virkelig drevet av Den hellige ånd til å føre fremover, med store skritt, de åpningene og initiativene som tidligere paver – særlig fra og med den hellige Johannes XXIII – hadde igangsatt. Paven bak fremmet både den økumeniske vandringen og den interreligiøse dialogen, fremfor alt ved å pleie mellommenneskelige relasjoner, på en slik måte at det menneskelige i møtet alltid ble verdsatt, uten at de kirkelige båndene ble svekket. Må Gud hjelpe oss å verdsette hans vitnesbyrd!

Økumenisk vandring

Mitt valg fant sted under 1700-årsjubileet for det første økumeniske konsil i Nikea. Dette konsilet representerer en grunnleggende milepæl i utformingen av trosbekjennelsen som deles av alle Kirker og Kirkelige fellesskap. Mens vi vandrer mot gjenopprettelsen av fullt fellesskap mellom alle kristne, erkjenner vi at denne enheten ikke kan være annet enn enhet i tro. Som biskop av Roma anser jeg det som en av mine viktigste plikter å arbeide for gjenopprettelsen av fullt og synlig fellesskap mellom alle som bekjenner den samme troen på Gud Fader, Sønn og Den hellige ånd.

I virkeligheten har jeg alltid vært opptatt av enhet, noe som også kommer til uttrykk i mitt biskoppelige motto: , et uttrykk fra den hellige Augustin av Hippo som minner oss om at også vi, selv om vi er mange, «i Den ene – det vil si Kristus – er ett» (Enarr. in Ps., 127, 3). Vårt fellesskap virkeliggjøres nemlig i den grad vi møtes i Herren Jesus. Jo mer trofaste og lydige vi er mot Ham, desto mer er vi forenet med hverandre. Derfor er vi som kristne alle kalt til å be og arbeide sammen for å nå dette målet, steg for steg, som er og forblir Den hellige ånds verk.

I bevissthet om at synodalitet og økumenikk er nært forbundet, ønsker jeg også å forsikre dere om at jeg har til hensikt å videreføre pave Frans' innsats for å fremme Den katolske kirkes synodale karakter, og for å utvikle nye og konkrete former for en stadig mer intens synodalitet på det økumeniske området.

Interreligiøs dialog

Vår felles vandring kan og må også forstås i en videre forstand, som å omfatte alle, i den tidligere nevnte ånd av søskenskap. I dag er tiden for å føre dialog og bygge broer. Derfor er jeg glad og takknemlig for tilstedeværelsen av representanter for andre religiøse tradisjoner, som også søker Gud og hans vilje – en vilje som alltid og utelukkende er vilje til kjærlighet og liv for alle mennesker og for alle skapninger.

Dere har vært vitner til pave Frans’ betydelige innsats for interreligiøs dialog. Gjennom sine ord og handlinger åpnet han nye muligheter for møte, med mål om å fremme «dialogens kultur som vei; gjensidig samarbeid som leveregel; gjensidig kjennskap til hverandre som metode og kriterium.» (Dokument om menneskelig søskenskap for fredelig sameksistens i verden, Abu Dhabi, 4. februar 2019). Og jeg takker Dikasteriet for interreligiøs dialog for den viktige rollen det spiller i dette tålmodige arbeidet med å fremme møter og konkret utveksling, som har som mål å bygge relasjoner basert på menneskelig søskenskap.

Jeg ønsker å rette en spesiell hilsen til våre jødiske og muslimske brødre og søstre. På grunn av kristendommens jødiske røtter har alle kristne et spesielt forhold til jødedommen. Det konsiliære dokumentet () understreker storheten i den åndelige arven som kristne og jøder har felles, og oppmuntrer til gjensidig kjennskap og aktelse. Den teologiske dialogen mellom kristne og jøder er stadig viktig, og ligger meg meget sterkt på hjertet. Også i disse vanskelige tider, preget av konflikter og misforståelser, er det nødvendig å fortsette denne dyrebare dialogen, med iver.

Forholdet mellom Den katolske kirke og muslimene har vært preget av økende innsats for dialog og søskenskap, fremmet av aktelsen for disse våre brødre og søstre «som tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som har talt til menneskene» (). Denne tilnærmingen, som bygger på gjensidig respekt og samvittighetsfrihet, utgjør et solid grunnlag for å bygge broer mellom våre fellesskap.

Jeg vil uttrykke min takknemlighet til dere, representanter for andre religiøse tradisjoner, for deres deltakelse i dette møtet og for deres bidrag til fred. I en verden som er såret av vold og konflikter, bringer hvert av de fellesskapene som er representert her, sitt bidrag av visdom, medfølelse og engasjement for menneskehetens beste og omsorg for vårt felles hjem. Jeg er overbevist om at, dersom vi er samstemte og fri fra ideologiske og politiske påvirkninger, kan vi effektivt si nei til krig og ja til fred, nei til våpenkappløp og ja til nedrustning, nei til en økonomi som forarmer folk og jorden og ja til helhetlig utvikling.

Avslutning

Vitnesbyrdet om vårt søskenskap, som jeg håper vi kan gi gjennom virkningsfulle handlinger, vil helt sikkert bidra til byggingen av en fredeligere verden, slik alle mennesker av god vilje ønsker i sitt hjerte.

Kjære alle sammen, igjen takk for deres nærhet. La oss i våre hjerter påkalle Guds velsignelse: Må hans uendelige godhet og visdom hjelpe oss å leve som hans barn og som brødre og søstre, slik at håpet kan vokse i verden. Hjertelig takk!