Pave Leos preken ved helligk氓ringen av Frassati og Acutis
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro 鈥� Vatikanstaten
ble og helligkåret på Petersplassen. Evangelieteksten var:
[鈥 Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. [鈥 Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier. ()
Her følger pave Leo XIVs preken:
Herren gir visdom og sender sin hellige Ånd fra det høye
Kjære brødre og søstre,
i første lesning hørte vi et spørsmål: «[Herre,] hvem har skjønt din plan, uten at du har gitt visdom og sendt din hellige Ånd fra det høye?» (). Dette spørsmålet hørte vi etter at to unge salige, Pier Giorgio Frassati og Carlo Acutis, var blitt helligkåret, og i dette ligger et guddommelig forsyn. For i Visdommens bok tilskrives dette spørsmålet nettopp en ung mann som dem: kong Salomo. Ved hans far Davids død innså han at han hadde mye til rådighet: makt, rikdom, helse, ungdom, skjønnhet og hele kongeriket. Men nettopp denne overfloden av ressurser hadde fått et spørsmål til å vokse frem i hans hjerte: «Hva må jeg gjøre for at intet skal gå tapt?» Og han hadde forstått at den eneste måten å finne et svar var å be Gud om en enda større gave, nemlig Guds egen visdom, for å bli kjent med Guds plan og holde seg trofast til den. Han hadde nemlig innsett at bare på denne måten ville allting finne sin plass i Herrens store plan. Ja, for den største faren i livet er å kaste det bort 鈥� utenfor Guds plan.
Gjør plass for Herren
I evangeliet taler også Jesus om en plan, som man må holde fast ved, helt og fullt. Han sier: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (); og videre: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier» (vers 33). Han kaller oss altså til uten nøling å kaste oss ut i det eventyret han tilbyr oss, med den forstand og den styrke som kommer fra hans Ånd, og som vi makter å ta imot i den utstrekning vi gir slipp på oss selv, de tingene og de ideene som vi er bundet til, for å lytte til hans ord.
Frans av Assisi
Opp gjennom århundrene har mange unge mennesker måttet stå overfor dette veiskillet i sitt liv. Tenk på den hellige : Likesom Salomo var også han ung og rik, tørst på ære og berømmelse. Av den grunn dro han ut i krig, i håp om å bli slått til «ridder» og vinne ære og ry. Men underveis viste Jesus seg for ham og fikk ham til å tenke over hva det egentlig var han gjorde. Da han kom til seg selv igjen, stilte han Gud et enkelt spørsmål: «Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?» [1] Og derfra, snudde han om, begynte å skrive en annen historie: den vidunderlige historien om en hellighet som vi alle kjenner, idet han ga slipp på alt for å følge Herren (), levde i fattigdom og foretrakk kjærligheten til sine søsken, spesielt de svakeste og minste, fremfor sin fars gull, sølv og kostbare tøyer.
Herre, «deg lengter jeg etter»
Og hvor mange andre helgener kunne vi vel ikke minnes! Iblant tenker vi oss dem som store skikkelser, og glemmer at for dem begynte alt da de, mens de fortsatt var unge, svarte ja til Gud og ga seg helt til ham, uten å holde noe tilbake for seg selv. Den hellige Augustin forteller at i den «innviklede og ugreie floken» av hans liv hørte han en stemme dypt inne som sa: «Deg lengter jeg etter» [2]. Slik ga Gud ham en ny retning, en ny vei, en ny tankemåte, der ingenting av hans egentlige liv gikk tapt.
Dagens to nye unge helgener
I denne sammenhengen betrakter vi i dag den hellige og : en ung mann fra begynnelsen av 1900-tallet og en tenåring fra våre dager, begge forelsket i Jesus og klare til å gi alt for ham.
Pier Giorgio Frassati
Pier Giorgio møtte Herren gjennom skolen og kirkelige grupper 鈥� , -konferansene, [italienske katolske universitetsstudenter], dominikanernes tredjeordenen 鈥� og i bønn, vennskap og nestekjærlighet vitnet han om Herren med sin glede over å leve og være kristen. Vennene, som stadig så ham gå rundt i gatene i Torino med vogner fulle av hjelp til fattige, kalte ham til og med «Frassati Impresa Trasporti» [Frassati transportfirma]! Også i dag er Pier Giorgios liv veiledende for legfolks spiritualitet. For ham var ikke troen et privat anliggende: Drevet av evangeliets styrke og av tilhørigheten til kirkelige foreninger engasjerte han seg raust i samfunnet, ga sitt bidrag til det politiske liv, viet seg lidenskapelig til tjeneste for de fattige.
Carlo Acutis
Carlo på sin side traff Jesus hjemme i sin familie, takket være sine foreldre, Andrea og Antonia 鈥� som er her i dag sammen med hans to søsken, Francesca og Michele 鈥� og siden også på skolen, og fremfor alt i sakramentene, feiret i menigheten. Slik vokste han opp, med bønn, idrett, studier og nestekjærlighet som en naturlig del av sin barndom og ungdom.
Enkle midler
Både Pier Giorgio og Carlo dyrket sin kjærlighet til Gud og sine søsken ved hjelp av enkle midler, som er tilgjengelige for alle: daglig messedeltagelse, bønn og spesielt eukaristisk tilbedelse. Carlo sa: «I solen blir vi brune. Foran eukaristien blir vi hellige!», og dessuten: «Tristhet er blikket vendt mot en selv, lykke er blikket vendt mot Gud. Omvendelse er intet annet enn å flytte blikket nedenfra mot Det høye, en enkel bevegelse med øynene er alt som skal til.» En annen hovedsak for dem var hyppig skriftemål. Carlo skrev: «Det eneste vi virkelig må frykte er synd»; og han undret seg over at 鈥� også dette er hans ord 鈥� «menneskene er så veldig opptatt av egen fysisk skjønnhet, men ikke av egen sjelelig skjønnhet». Begge hadde en stor hengivenhet til helgenene og til jomfru Maria, og de praktiserte nestekjærlighet med stor raushet. Pier Giorgio sa: «Rundt de fattige og de syke ser jeg et lys som vi ikke har». [3] Og han kalte nestekjærlighet for «grunnlaget for vår religion» og, som Carlo, praktiserte han den fremfor alt gjennom små konkrete og ofte skjulte gjerninger, og levde det som pave Frans omtalte som «hellighet i hverdagen» (jf. ).
Opp mot det høye
Da sykdom rammet dem og gjorde brått slutt på deres unge liv, verken stanset eller hindret dette dem i å elske, å oppofre seg til Gud, velsigne ham og be til ham for seg selv og for andre. En dag sa Pier Giorgio: «Min dødsdag kommer til å være den fineste dagen i mitt liv»; [4] og på hans siste bilde, som viser ham på vei opp på et fjell i Val di Lanzo, med ansiktet vendt mot målet, skrev han: «opp mot det høye». [5] Og den enda yngre Carlo sa gjerne at himmelen fra evig av har ventet oss, og at å elske morgendagen er å gi det beste av vår frukt i dag.
Med Gud som vårt midtpunkt
Kjære alle sammen, de hellige Pier Giorgio Frassati og Carlo Acutis er en innbydelse til oss alle, spesielt til de unge, til ikke å kaste bort vårt liv, men orientere det mot det høye og gjøre det til et mesterverk. De oppmuntrer oss med sine ord: «Ikke jeg, men Gud» [Non io, ma Dio], sa Carlo. Og Pier Giorgio: «Dersom du har Gud som midtpunktet i alt du gjør, så vil du nå helt fram.» Dette er den enkle, men seierrike formelen for deres hellighet. Og det er også det vitnesbyrd vi er kalt til å følge, for å kunne nyte livet fullt ut og gå Herren i møte i himmelens fest.
[1] Legenda trium sociorum, kap. II: Fransiskanske kilder, 1401
[2] Bekjennelser, II, 10, 18. Oversatt av Oddmund Hjelde. Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1996
[3] Nicola Gori, Al prezzo della vita: L鈥橭sservatore romano, 11. februar 2021
[4] Irene Funghi, I giovani assieme a Frassati: un compagno nei nostri cammini tortuosi: Avvenire, 2. august 2025
[5] Ibid.
