ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

er evangelieteksten alltid:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt […] ()

Her følger pave Leos preken:

Guds frelsesverk, men vårt «ja»

Kjære søstre og brødre,

I dag er det ikke søndag, men på en annen måte feirer vi likevel Jesu påske, som endrer historien. I Maria fra Nasaret finnes vår historie, Kirkens historie, innvevd i vår felles menneskelighet. Ved å bli menneske i henne beseiret livets og frihetens Gud døden. Ja, i dag reflekterer vi over hvordan Gud overvinner døden – aldri uten oss. Hans er riket, men vårt jaordet til hans kjærlighet, som kan forandre alt. På korset uttalte Jesus frivillig det «ja» som skulle frata døden dens makt – den døden som fortsatt brer seg når våre hender korsfester og våre hjerter er bundet av frykt og mistillit. På korset vant tilliten; der vant kjærligheten, som ser det som ennå ikke er; der vant tilgivelsen.

Legg ditt «ja» til Marias «ja»

Og Maria var der: Hun var der, forenet med Sønnen. I dag kan vi ane at Maria er vi selv når ikke flykter, når vi svarer «ja» på hennes «ja». I vår tids martyrer, i vitnene for tro og rettferdighet, mildhet og fred, lever det «ja» fortsatt og står fortsatt imot døden. Slik er denne gledesdagen en dag som kaller oss til å velge hvordan og for hvem vi ønsker å leve.

Jaordets fruktbarhet

På denne høytiden byr liturgien på evangeliet om Marias besøk hos Elisabet. Her formidler evangelisten Lukas minnet om et avgjørende øyeblikk i Marias kall. Det er fint å vende tilbake til dette øyeblikket i dag når vi feirer fullbyrdelsen av hennes liv. Hver historie på jorden, også Guds mors, er kort og ender. Men ingenting går tapt. Når et liv avsluttes, trer dets eneståenhet enda klarere fram. Magnificat, lovsangen som evangeliet legger på den unge Marias lepper, stråler nå med lyset fra alle hennes dager. En enkelt dag – dagen da hun møtte sin kusine Elisabet – rommer hemmeligheten ved alle andre dager, til alle andre tider. Og ord er ikke nok: Det behøves en sang, en sang som fortsatt synges i Kirken, «fra slekt til slekt» (), ved solnedgang hver eneste dag. Den ufruktbare Elisabets overraskende fruktbarhet styrket Maria i hennes tillit: Den pekte fram mot fruktbarheten i hennes «ja», som fortsetter i Kirkens og i hele menneskehetens fruktbarhet – når Guds fornyende ord tas imot. Den dagen møttes to kvinner i tro, og deretter forble de sammen i tre måneder for å støtte hverandre, ikke bare i praktiske ting, men i en ny måte å lese historien.

Oppstandelse allerede nå

Søstre og brødre, slik trer oppstandelsen også i dag inn i vår verden. Tilsynelatende er det dødens ord og valg som har overtaket, men Guds liv bryter gjennom fortvilelsen. Det skjer gjennom konkrete erfaringer av søskenskap, gjennom nye gester av solidaritet. For allerede før den blir vår endelige bestemmelse, endrer oppstandelsen våre levemåte her på jorden, både sjelelig og fysisk. Marias sang, hennes Magnificat, styrker håpet hos de ydmyke, de sultne, Guds virksomme tjenere. Dette er saligprisningenes kvinner og menn, som allerede i trengsel ser det usynlige: herskere støtt ned fra tronen, de rike med tomme hender, Guds løfter virkeliggjort. Dette er erfaringer som vi, i ethvert kristent fellesskap, må kunne si å ha gjort. De kan virke umulige, men Guds ord fødes fortsatt på ny. Når de bånd oppstår, som gjør at vi svarer på det onde med det gode, på død med liv, så ser vi at «ingen ting er umulig for Gud» ().

Kirken lever i sine skjøre lemmer

Men der menneskelig trygghet, en viss materiell velferd og en samvittighetsdyssende slapphet rår grunnen, kan denne troen dessverre svekkes med tiden. Da får døden innpass, i form av resignasjon og klage, nostalgi og usikkerhet. I stedet for å la den gamle verdenen gå til ende, søker man fortsatt hjelp hos den: hjelp fra de rike og mektige, ofte ledsaget av forakt for de fattige og ydmyke. Men det er i sine skjøre lemmer at Kirken lever; den fornyes takket være deres Magnificat. De fattige og forfulgte kristne fellesskapene, ømhetens og tilgivelsens vitner i konfliktområder, fredsstifterne og brobyggerne i en sønderrevet verden: Disse er Kirkens glede, hennes vedvarende fruktbarhet, de første fruktene av det riket som kommer. Mange av dem er kvinner – som den gamle Elisabet og den unge Maria: påskens kvinner, oppstandelsens apostler. La deres vitnesbyrd omvende oss!

Vår seier over døden begynner allerede i dag

Brødre og søstre, når vi i dette liv «velger livet» (jf. ), har vi grunn til å se vår egen bestemmelse i Maria, som ble tatt opp i himmelen. Hun er gitt oss som tegnet på at Jesu oppstandelse ikke var et enkeltstående tilfelle, ikke et unntak. I Kristus kan vi alle oppsluke døden (jf. ). Ja, dette er selvsagt Guds verk, ikke vårt. Likevel er Maria den sammenfletningen av nåde og frihet som driver hver av oss til tillit, til mot, til deltakelse i et folks liv. «Store ting har han gjort mot meg, han, den mektige» (): Må hver enkelt av oss erfare denne gleden og vitne om den med en ny sang! La oss ikke være redde for å velge livet! Det kan synes farlig og uklokt. Mange stemmer hvisker stadig til oss: «Hvorfor gidder du? Slutt med det! Sett deg selv først!» Dette er dødens stemmer. Vi, derimot, er Kristi disipler. Det er hans kjærlighet som driver oss, sjel og kropp, i vår tid. Som enkeltmennesker og som Kirke lever vi ikke lenger for oss selv. Det er nettopp dette – og bare dette – som sprer livet og lar det seire. Vår seier over døden begynner allerede i dag.