ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 31. august var evangelieteksten:

[…] «Når du blir bedt i selskap, så ta ikke plass øverst ved bordet. For kanskje er det innbudt en som står høyere enn du, slik at verten som innbød dere begge, kommer og sier til deg: ‘Gi plass for denne gjesten!’ Da vil du med skam måtte gå og sette deg nederst. Nei, når du er innbudt et sted, skal du ta plass nederst ved bordet, slik at verten kan si til deg når han kommer: ‘Venn, sett deg høyere opp!’ Da blir du hedret i alle gjestenes påsyn. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» […] ()

Her følger alt det pave Leo XIV sa før angelusbønnen:

En møtets kultur

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Å sitte sammen rundt bordet, spesielt på hvile- og festdager, er i alle kulturer et tegn på fred og fellesskap. I denne søndagens evangelium (jf. Luk 14,1.7–14) blir Jesus innbudt til å spise hos en av fariseernes ledere. Å ha gjester utvider hjertet, og for å være gjest må man være ydmyk nok til å kunne tre inn i den andres verden. En møtets kultur nærer seg av disse gestene, som bringer oss nærmere hverandre.

Albuer jeg meg fram?

Å møtes er ikke alltid lett. Evangelisten bemerker at gjestene «holdt øye med» Jesus, og generelt ble han betraktet med en viss mistenksomhet av de strengeste fortolkerne av tradisjonen. Likevel blir det et møte, fordi Jesus virkelig kommer nær dem, han forblir ikke utenfor situasjonen. Han er en ekte gjest, med respekt og autentisitet. Han avstår fra høflighetsformer som bare tjener til å unngå gjensidig engasjement. På sin særegne måte, med en lignelse, beskriver han det han ser og oppfordrer dem som holder øye med ham til å tenke etter. Han hadde nemlig lagt merke til at det var stor rift om de fremste plassene. Dette skjer også i dag, ikke i familien, men ved anledninger der det er om å gjøre «å bli lagt merke til»; da forvandles samvær til konkurranse.

La oss se oss selv med Jesu øyne

Søstre og brødre, når vi setter oss sammen ved det eukaristiske bord på Herrens dag innebærer det også for oss å gi Jesus ordet. Han blir gjerne vår gjest og kan beskrive hvordan han ser oss. Det er svært viktig at vi ser oss selv med hans øyne: å tenke på hvordan vi ofte reduserer livet til en konkurranse, hvor upassende vi oppfører oss for å oppnå anerkjennelse, og hvor meningsløst det er at vi sammenligner oss med hverandre. Å stoppe opp og reflektere, å la oss ryste av et Ord som stiller spørsmål ved de prioriteringene som opptar vårt hjerte: Dette er en erfaring av frihet. Jesus kaller oss til frihet.

Ydmykhet

For å beskrive den fullendte formen for frihet snakker han i evangeliet om å sette seg selv lavt (jf. Luk 14,11). Ydmykhet er nemlig frihet fra seg selv. Den oppstår når Guds rike og dets rettferdighet virkelig har vekket vår interesse, og vi kan tillate oss å se langt: ikke bare til våre skotupper, men langt! De som setter seg selv høyt, later ikke til å ha funnet noe mer interessant enn seg selv, og er innerst inne ganske usikre på seg selv. Men de som har forstått at de er meget dyrebare i Guds øyne, de som har en dyp fornemmelse av å være Guds barn, har større ting å sette høyt, og en verdighet som skinner av seg selv. Den trer fram, står på første plass, uten anstrengelse og uten strategi, når vi lærer å tjene i stedet for å utnytte situasjoner.

Bønn

Kjære alle sammen, la oss i dag be om at Kirken må være en skole i ydmykhet for alle, altså et hjem hvor man alltid føler seg velkommen, hvor plassene ikke trenger å bli erobret, hvor Jesus fortsatt kan ta ordet og oppdra oss til hans ydmykhet, til hans frihet. Maria, som vi nå skal be til, er virkelig dette hjemmets mor.