杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Første lesning var:

Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte fra teltåpningen, bøyde seg til jorden […] ()

Evangeliet var:

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» ()

Her følger pavens preken:

Kjære brødre og søstre,

Jeg er veldig glad for å være her i dag og få feire søndagsmesse i denne vakre katedralen. Som dere vet, skulle jeg ha kommet allerede den 12. mai, men Den hellige ånd ville det annerledes. Men jeg er virkelig glad for å være her, og i denne ånd av kristent fellesskap og glede hilser jeg dere alle som er til stede – Deres Eminense, biskopen i bispedømmet, de tilstedeværende myndighetene og dere alle.

I dagens liturgi taler første lesning og evangeliet til oss om gjestfrihet, om tjeneste og lytting.

Herren gjester Abraham

I første lesning besøker Gud Abraham i skikkelse av «tre menn» som kommer til teltet hans «da dagen var på det varmeste» (jf. ). Vi kan forestille oss scenen: den brennende solen, ørkenens stillestående ro, den intense heten og de tre fremmede som søker ly. Abraham, som sitter «i teltåpningen», og har rollen som husets herre, og det er svært fint å se hvordan han fyller denne rollen: Når han gjenkjenner Guds nærvær i de besøkende, reiser han seg, springer dem i møte, bøyer seg til jorden og ber dem bli. Hele scenen vekkes til liv. Den stillestående ettermiddagen fylles med kjærlige gester som involverer ikke bare patriarken, men også Sara, hans kone, og tjenerne. Abraham sitter ikke lenger, men blir «stående hos dem under treet» (1 Mos 18,8), og det er der gir Gud ham det vakreste budskapet han kunne tenke seg: «Din kone Sara skal ha en sønn» (1 Mos 18,10).

Gjestfrihet

Måten dette møtet utspiller seg på lar oss reflektere over hvordan Gud velger gjestfrihetens vei for å møte Sara og Abraham og gi dem budskapet om deres fruktbarhet, som de så inderlig ønsket seg, men ikke lenger håpet på. Etter mange nådens stunder, da han allerede hadde besøkt dem, banker han igjen på deres dør, og ber om å bli tatt imot og vist tillit. Og de to eldre ektefellene viser seg imøtekommende, uten ennå å vite hva som kommer til å skje. I de mystiske gjestene erkjenner de Guds velsignelse, hans eget nærvær. De tilbyr dem det de har: mat, selskap, tjeneste og skyggen av et tre. Og selv mottar de løftet om et nytt liv og etterkommere.

Herren gjester Marta og Maria

Om enn under andre omstendigheter taler også evangeliet til oss om denne Guds måte å handle på. Også her fremstår jo Jesus som en gjest hjemme hos Marta og Maria. Men han er ikke en fremmed: Han er hos venner, og det er en stemning av fest. Den ene søsteren tar imot ham med mye stell og styr, mens den andre sitter ved hans føtter og lytter, med disippelens typiske holdning overfor sin mester. Som vi vet, svarer Jesus på den første søsterens klage om at hun ønsker litt hjelp med de praktiske gjøremålene, med å oppmuntre henne til å verdsette verdien av å lytte (jf. Luk 10,41–42).

Tjeneste og lytting

Det ville imidlertid være feil å se disse to holdningene som motsetninger, eller å sammenligne de to kvinnene med tanke på hvem som er flinkest. Tjeneste og lytting, er jo to søsterdimensjoner ved mottakelse.

Tjeneste og lytting i vårt forhold til Gud

Først og fremst i vårt forhold til Gud. For selv om det er viktig at vi lever ut vår tro i konkrete handlinger og i trofasthet mot våre plikter – alt etter den enkeltes livssituasjon og kall – er det like grunnleggende at vi gjør dette med utgangspunkt i meditasjon over Guds ord og lydhørhet for det Den hellige ånd hvisker til vårt hjerte. Til dette bør vi sette av tid til stillhet, til bønn – stunder hvor vi lar støy og distraksjoner stilne, samler oss foran ham og finner indre enhet. Dette er en dimensjon ved kristenliv som vi i dag har et særlig behov for å vinne tilbake – både som en personlig og fellesskapelig verdi, og som et profetisk tegn for vår tid: å gi rom for stillhet, for lytting til Faderen som taler og som «ser i det skjulte» (). Til dette kan sommerdagene være en gunstig tid til å erfare hvor vakkert og viktig fortrolighet med Gud er – og hvor mye det kan hjelpe oss til å være mer åpne, mer mottagelige overfor hverandre.

Tjeneste og lytting i vårt forhold til andre

Om sommeren har vi gjerne mer tid fri, til indre samling og meditasjon, og også til å møtes ved at vi reiser og besøker hverandre. La oss, etter en virvelvind av gjøremål og bekymringer, benytte denne tiden til å nyte noen øyeblikk av ro og ettertanke, til å dra et annet sted og dele gleden over se hverandre – slik det for meg, her i dag –, til å ta vare på hverandre, utveksle erfaringer og ideer, gi hverandre forståelse og råd: Dette får oss til å føle oss elsket, og det trenger vi alle. La oss være modige og gjøre dette. Slik vil vi, gjennom solidaritet og deling av tro og liv, fremme en fredens kultur og også hjelpe dem rundt oss å overvinne splittelser og fiendtlighet, og bygge fellesskap – mellom mennesker, mellom folkeslag og mellom religioner.

Sitt ved Jesu føtter, og syt for ham

Pave Frans sa at «om vi vil nyte livet med glede, må vi forene disse to holdningene: på den ene side å ‘sitte ved Jesu føtter‘, å lytte til ham når han åpenbarer oss alltings hemmelighet; på den annen side å være omsorgsfulle og gjestfri når han kommer og banker på vår dør med ansiktet til en venn som trenger et øyeblikks hvile og søskenskap» (). Dette sa han for øvrig bare noen få måneder før pandemien brøt ut; og hvor mye lærte den oss vel ikke om dette – den lange og vanskelige tiden, som vi fortsatt husker.

Det koster, men det fører fram

Selvsagt koster dette. Å tjene og å lytte er ikke alltid lett. Det kreves engasjement og evne til å gi avkall. For eksempel koster det å være foreldre som holder familien oppe med troskap og kjærlighet. Og for barna koster det, hjemme og på skolen, å svare på foreldrenes anstrengelser. Det koster å forsøke å forstå hverandre når man er uenige, å tilgi når noen gjør feil, å hjelpe hverandre i sykdom, og å gi støtte når noen er nedfor. Men det er bare på denne måten, gjennom slike anstrengelser, at vi bygger noe godt i livet; det er bare slik ekte og sterke relasjoner mellom mennesker oppstår og vokser og det er bare slik – nedenfra, ut fra dagliglivet – at Guds rike vokser, sprer seg og blir erfart som nærværende (jf. ).

Dette livet og det neste

I en av sine prekener reflekterte den hellige Augustin over fortellingen om Marta og Maria, og kommenterte: «I disse to kvinnene symboliseres to liv: det nåværende og det fremtidige; det ene levd i slit, det andre i hvile; det ene urolig, det andre salig; det ene forgjengelig, det andre evig» (Sermo 104, 4). Og med tanke på Martas arbeid sa Augustin: «Hvem er vel fritatt fra denne tjenesten med å ta seg av andre? Hvem kan egentlig hvile fra alt det som må gjøres? La oss forsøke å gjøre alt på en ulastelig måte og med kjærlighet […]. Slitet skal ta slutt, og hvilen komme – men hvilen kommer bare gjennom slit. Skipet skal seile og nå fram til hjemlandet; men hjemlandet nås bare med skipet» (ibid., 6–7).

Vær åpen for Herrens velsignende nærvær

Abraham, Marta og Maria minner oss i dag nettopp om dette: at lytting og tjeneste er to komplementære holdninger som vi i vårt liv, åpner oss med, for Herrens velsignende nærvær. Deres eksempel inviterer oss til med visdom og balanse i hverdagen å forene kontemplasjon og handling, hvile og slit, stillhet og aktivitet, idet vi alltid har Jesu kjærlighet som målestokk, hans ord som lys, og hans nåde som kilde til kraft – en nåde som bærer oss utover vår egen styrke (jf. ).