ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning årets kallssøndag, den 11. mai 2025:

Håpets pilegrimer: å gi livet i gave

Kjære brødre og søstre!

På denne 62. kallssøndagen ønsker jeg å komme med en gledelig og oppmuntrende invitasjon til dere: Bli håpets pilegrimer ved å gi deres liv i gave!

Kall er en dyrebar gave, det er et frø som Gud sår i vårt hjerte, det er en oppfordring til å gå ut av oss selv og legge ut på en reise i kjærlighet og tjeneste. Og ethvert kall i Kirken – som lekperson eller til ordinert tjeneste eller gudviet liv – er et tegn på det håp som Gud nærer for verden og for hver enkelt av sine barn.

I vår tid føler mange unge seg rådville når de ser fremover. Ofte opplever de usikkerhet rundt sine arbeidsutsikter og, på et dypere nivå, en identitetskrise – en menings- og verdikrise – som digital støy gjør det enda vanskeligere å komme seg gjennom. Urettferdig behandling av svake og fattige, likegyldigheten i et egoistisk velværesamfunn, og krigens brutalitet undergraver deres spirende planer om et meningsfylt liv. Men Herren, som kjenner menneskehjertet, overlater oss ikke til oss selv i vår usikkerhet, tvert imot ønsker han i hver enkelt å vekke bevisstheten om å være elsket, kalt og utsendt som en håpets pilegrim.

Derfor er vi, Kirkens voksne lemmer, og da særlig hyrdene, kalt til å ta imot, skjelne og ledsage de nye generasjonene på deres kallsreise. Og underveis er dere unge er kalt til å spille hovedrollen – eller bedre sagt til å spille den sammen med Den hellige ånd, som vekker lengselen i dere etter å gjøre livet til en kjærlighetsgave.

Å ta imot ens eget kall

Kjære unge, «deres liv er ikke et ‘i mellomtiden’. Dere er Guds nåtid» (, 178). Det er viktig å bli seg bevisst at livets gave krever et sjenerøst og vedvarende svar. Se til unge hellige og salige som med glede svarte på Herrens kall: , , , , de salige – snart hellige – Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati, samt mange andre. Hver av dem levde sitt kall som en reise mot den fulle lykke, i forholdet til den levende Jesus. Når vi lytter til hans ord, brenner vårt hjerte i brystet (jf. ), og vi lengter etter å vie vårt liv til Gud! Og da ønsker vi å finne ut hvordan, i hvilken livsform, vi kan gjengjelde den kjærlighet som han er den første til å gi oss.

Kall fornemmes i dypet av hjertet, og svaret spirer frem, som en indre driv til kjærlighet og tjeneste, som en kilde til håp og nestekjærlighet, og ikke som en søken etter selvhevdelse. Kall og håp veves derfor sammen i Guds plan for hvert enkelt menneskes glede, og alle er kalt til personlig å ofre sitt liv for andre (jf. , 268). Det er mange unge som søker å finne ut hvilken vei Gud kaller dem til å gå: Noen oppdager – ofte med undring – et kall til prestetjeneste eller gudviet liv; andre oppdager skjønnheten i et kall til ekteskap og familieliv, til innsats for det felles beste og til å vitne om sin tro blant kollegaer og venner.

Ethvert kall er besjelet av håp, og håpet viser seg som tillit til Guds forsyn. For kristne er håp langt mer enn bare menneskelig optimisme; håp er snarere en visshet forankret i troen på Gud, som er virksom i hver enkelt persons liv. Og slik modnes vårt kall gjennom en daglig innsats for å leve trofast etter evangeliet, og gjennom bønn, skjelning og tjeneste.

Kjære unge, håpet til Gud skuffer ikke, for de som setter sin lit til ham, vil han lede, skritt for skritt. Verden trenger unge som er håpets pilegrimer, som modig vier sitt liv til Kristus, og er fulle av glede over å være hans disipler og misjonærer.

Å skjelne ens eget kall

Hva ens eget kall går ut på kan man avdekke gjennom en skjelningsprosess. Denne prosessen er aldri ensom, men utfolder seg innenfor et kristent felleskap, og i samspill med det.

Kjære unge, verden presser dere til å ta forhastede beslutninger, til å fylle dagene med støy. Slik forhindres dere i å erfare en stillhet åpen for Gud, som taler til hjertet. Våg å stoppe opp, lytte innover og spørre Gud hva det er han drømmer for dere. Stille bønn er uunnværlig for å kunne tyde Guds kall i ens eget liv og for å kunne gi et fritt og bevisst svar.

Indre samling gjør det mulig for oss å forstå at vi alle kan være håpets pilegrimer, så sant vi gjør vårt liv til en gave – særlig ved å tjene dem som bor i verdens materielle og eksistensielle periferier. Den som gir seg til å lytte til Gud, som alltid kaller, kan ikke overhøre ropet fra mange brødre og søstre som føler seg utestengt, såret, forlatt. Ethvert kall åpner oss for oppdraget med å være Kristi nærvær der hvor det trengs lys og trøst. Spesielt er legfolk kalt til å være «salt, lys og surdeig» i Guds rike gjennom sin sosiale og yrkesmessige innsats.

Å ledsage et kall

Pastoral- og kallsarbeidere, spesielt åndelige ledsagere, bør ikke være redde for å ledsage unge mennesker med en tillit som tar etter Guds egen pedagogikk – med håp og tålmod. De bør være innstilt på å lytte til dem og ta imot dem med respekt; de bør være pålitelige og vise veiledere, beredt til å hjelpe dem og årvåkne for Guds tegn i deres kallsreise.

Jeg oppfordrer derfor til innsats for å fremme kristne kall, innenfor ulike områder av menneskelivet og menneskelig virksomhet. Det bør legges til rette for at hver enkelt skal kunne åpne seg åndelig for Guds røst. For dette formålet er det viktig at det gis nok rom til kallsledsagelse i utdannings- og pastorale programmer.

Kirken trenger prester, ordensfolk, misjonærer, ektepar som med tillit og håp er i stand til å si ja til Herren. Et kall er aldri en skatt som forblir innestengt i hjertet; tvert imot vokser og styrkes det i et fellesskap som tror, elsker og håper. Og siden ingen kan svare på Guds kall alene, trenger vi alle bønn og støtte fra våre søsken.

Kjære dere, når den frambringer nye kall, er Kirken levende og fruktbar. Og verden søker – ofte ubevisst – vitner for håp, mennesker som med sitt liv forkynner etterfølgelse av Kristus som kilde til sann glede. Så la oss ikke bli trette av å be Herren om nye arbeidere til hans høst, i visshet om at han fortsetter å kalle oss med kjærlighet. Kjære unge, jeg betror deres etterfølgelse av Kristus til Marias forbønn, hun som er Kirkens mor og alle kalls mor. Vandre alltid som håpets pilegrimer på evangeliets vei! Jeg ledsager dere med min velsignelse og ber dere, vær så snill, om å be for meg.

Roma, Policlinico Gemelli, 19. mars 2025
FRANS