ÐÓMAPµ¼º½

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 30. oktober var evangelieteksten:

Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» […] ()

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Sakkeus søker Jesus, og Jesus søker Sakkeus

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens liturgi forteller evangeliet om møtet mellom Jesus og Sakkeus, som var overtoller i byen Jeriko (Luk 19,1–10). I denne fortellingen er verbet «å søke» sentralt. Legg merke til det: å søke. Sakkeus «søkte å få se hvem som var Jesus» (), og etter at de to hadde møtt hverandre, sier Jesus: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (). La oss se litt nærmere på disse to blikkene som søker hverandre: Sakkeus’ blikk som søker Jesus, og Jesu blikk som søker Sakkeus.

Sakkeus’ blikk: Han vil se Jesus

Sakkeus’ blikk. Han var toller, altså en av de jødene som på vegne av de romerske herskerne krevde inn skatt – en bedrager av fedrelandet – og som utnyttet sin stilling. Derfor var Sakkeus rik, hatet av alle og stemplet som synder. Teksten sier at «han var liten av vekst» (vers 3), og med dette hentydes det kanskje også til hans indre nedrighet, til hans middelmådige og uærlige liv, stadig med blikket nedslått. Han var i hvert fall liten. Men likevel ønsket Sakkeus å se Jesus. Det var noe som drev ham til å prøve å se ham. «Han løp i forveien», sier evangeliet, «og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi» (vers 4). Han klatret opp i et morbærtre: Sakkeus, mannen som hersket over alt, gjør seg til narr for å se Jesus. Tenk om for eksempel en finansminister klatret opp i et tre for å titte på noe? Han ville risikere å bli utsatt for hån og spott. Og for å se Jesus tok altså Sakkeus sjansen på å bli utsatt for hån og spott, på å bli til latter. I sin nedrighet føler Sakkeus behov for å søke et annet blikk – Kristi blikk. Han kjenner ham ennå ikke, men venter noen som kan sette ham fri fra hans – moralsk sett lave – tilstand, noen som kan få ham ut av den sumpen som han er i. Dette er av grunnleggende betydning: Sakkeus lærer oss at i livet er aldri alt tapt. Vær så snill, aldri er det slik at alt er tapt! Aldri! Vi kan alltid gi plass til vårt ønske om å starte på nytt, om å sette ut på nytt, om å omvende oss. Og det er det Sakkeus gjør.

Jesu blikk: Han ser opp på Sakkeus

Avgjørende her er det andre av to aspektene: Jesu blikk. Han er blitt sendt ut av Faderen for å lete etter de bortkomne; og når han kommer til Jeriko kommer han forbi nettopp det treet som Sakkeus sitter oppe i. Evangeliet forteller at Jesus «så opp og sa til ham: ‘Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg’» (vers 5). Dette er et meget vakkert bilde, for om Jesus må se opp, betyr det at han betrakter Sakkeus nedenfra og opp. Dette er frelsens historie: Gud så ikke på oss ovenfra og ned for å ydmyke oss og dømme oss, nei; tvert imot bøyde han seg langt ned, så langt at han kunne vaske våre føtter, se på oss nedenfra og opp og gi oss verdigheten tilbake. Sakkeus’ og Jesu blikk krysser hverandre, og dette later til å være en sammenfatning av hele frelseshistorien: Menneskeheten, med all sin armod, søker forløsning, men framfor alt er det .

Hva med vårt eget blikk?

Brødre, søstre, la oss huske følgende: Guds blikk blir aldri stående ved vår fortid, full av feil, men ser med uendelig tillit på det vi kan bli. Og om vi iblant føler oss små av vekst, ikke på høyde med livets utfordringer og langt mindre evangeliets utfordringer, nedsunket i problemer og synder, ser Jesus alltid på oss med kjærlighet; han kommer oss i møte, slik han gjorde med Sakkeus, han kaller oss ved navn, og om vi tar imot ham, blir han med oss hjem. Vi kan da spørre oss selv: Hvordan ser vi på oss selv? Føler vi oss utilstrekkelige og gir opp, eller er det nettopp da, når vi føler oss nedfor, at vi søker å møte Jesus? Og deretter: Hvordan ser vi på dem som har gjort feil og som sliter med å reise seg opp igjen av støvet? Ser vi ovenfra og ned på dem, med et blikk som dømmer, forakter og utestenger? Husk at det bare er lov å se på noen ovenfra og ned om hensikten er å hjelpe dem å reise seg. Bare da. Bare da er det lov å betrakte noen ovenfra og ned. Men vi kristne må ha et blikk som Kristus, som omfavner menneskene nedenfra, som leter etter de bortkomne, og det med medlidenhet. Dette er, og dette må være, Kirkens blikk, alltid, Kristi blikk, ikke et fordømmende blikk.

Bønn

Herren betraktet Marias ydmykhet. La oss be henne skjenke oss et nytt blikk på oss selv og på andre.