杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Med Verdensbønnedagen for skaperverket, mandag 1. september, starter Skaperverkets tid 2025, som varer fram til og med lørdag 4. oktober.

Her følger pave Leo XIVs budskap i anledning Verdensbønnedagen:

Frø av fred og håp

Kjære brødre og søstre!

Temaet for denne Verdensbønnedagen for skaperverket ble valgt av vår kjære pave Frans og lyder: «Frø av fred og håp». Ved tiårsjubileet for opprettelsen av Verdensbønnedagen, som sammenfalt med utgivelsen av encyklikaen Laudato si’, befinner vi oss nå midt i Jubelåret, som har «Håpets pilegrimer» som motto. Og det er nettopp i denne sammenhengen at Verdensbønnedagens tema får sin fulle betydning.

I sin forkynnelse bruker Jesus ofte bildet av et frø når han taler om Guds rike, og like før sin lidelse anvender han det om seg selv – han sammenligner seg med et korn som må dø for å bære frukt (jf. ). Frøet overgir seg fullstendig til jorden, og der, med gavens store sprengkraft, spirer livet fram, selv på de mest uventede steder, med en forbløffende evne til å skape fremtid. Tenk bare på blomstene som vokser i veikanten: Ingen har plantet dem, og likevel vokser de takket være frø som har havnet der nesten ved en tilfeldighet. De klarer til og med å trenge gjennom hard asfalt og pynte den grå overflaten med skjønnhet og liv.

I Kristus er vi altså frø. Ikke bare det, men vi er «frø av Fred og Håp». Som profeten Jesaja sier, er Guds Ånd i stand til å forvandle ørkenen – tørr og utbrent – til en hage, et sted for hvile og sjelero: «Ånd blir øst ut over oss fra det høye. Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog. I ørkenen skal retten slå seg ned, i frukthagen skal rettferdighet bo. Da skal rettferds verk være fred, rettferds gjerning trygghet og ro til evig tid. Mitt folk skal bo på en fredelig boplass, i trygge hjem og på sikre hvilesteder» ().

Disse profetiske ordene, som fra 1. september til 4. oktober vil ledsage det økumeniske initiativet «Skaperverkets tid», understreker med ettertrykk at foruten bønn, trengs det vilje og konkrete handlinger for at «Guds kjærtegn» til verden skal komme til uttrykk (jf. Laudato si’, 84). For rettferd og rett ser nemlig ut til å bøte på ørkenens ugjestmildhet. Dette er et budskap av stor aktualitet. Mange steder i verden er det tydelig at vår jord er i ferd med å forfalle. Overalt fører urettferdighet, brudd på folkeretten og på folkenes rettigheter, samt den ulikhet og grådighet som disse springer ut fra, til avskoging, forurensning og tap av biologisk mangfold. Ekstreme naturfenomener – forårsaket av menneskeskapte klimaendringer – tiltar både i intensitet og hyppighet (jf. , 5), for ikke å nevne de kort-og langsiktige konsekvensene av den menneskelige og økologiske ødeleggelsen som væpnede konflikter medfører.

Det ser fortsatt ut til å mangle bevissthet om at ødeleggelsen av naturen ikke rammer alle likt: Det er særlig de fattigste, de marginaliserte, de utstøtte som rammes når rettferdighet og fred blir tråkket ned. Urbefolkningens lidelser er et slående eksempel i denne sammenhengen.

Og det stopper ikke der: Naturen selv blir tidvis gjort til et byttemiddel, en handelsvare som det forhandles om for å oppnå økonomiske eller politiske fordeler. I slike sammenhenger blir skaperverket forvandlet til en slagmark hvor det kjempes om kontroll over livsviktige ressurser, noe som viser seg i jordbruksområder og skoger som er blitt farlige på grunn av miner, brent jords politikk [1], konflikter rundt vannkilder, og urettferdig fordeling av råvarer. Dette rammer de svakeste befolkningene og undergraver den sosiale stabiliteten.

Alle disse sårene skyldes synden. Det var slett ikke dette Gud hadde i tankene da han betrodde jorden til mennesket, som han hadde skapt i sitt eget bilde (). Bibelen fremmer ikke «menneskets despotiske herredømme over skaperverket» (Laudato si’, 200). Tvert imot er det «viktig å lese de bibelske tekstene i deres kontekst og med en egnet hermeneutikk, og minne om at de ber oss om å ‘dyrke og passe’ verdens hage (jf. ). Mens det med ‘dyrke’ menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil ‘passe’ si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde. Det impliserer et forhold mellom menneskene og naturen preget av ansvarlig gjensidighet» (ibid., 67).

Miljørettferdighet – som profetene implisitt bar bud om – kan ikke lenger betraktes som et abstrakt begrep eller et fjernt mål. Den er en presserende nødvendighet som går utover rent miljøvern. I virkeligheten er det spørsmål om sosial, økonomisk og antropologisk rettferdighet. For troende er det dessuten en teologisk nødvendighet, som for kristne har ansiktet til Jesus Kristus, han i hvem alt er skapt og forløst. I en verden hvor de svakeste er de første til å bli rammet av de ødeleggende virkningene av klimaendringer, avskoging og forurensning, blir omsorg for skaperverket et spørsmål om tro og menneskelighet.

Det er virkelig på tide å la handling følge ord. «Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv; det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring» (ibid., 217). Gjennom engasjert og omsorgsfullt arbeid kan mange frø av rettferdighet spire, og slik bidra til fred og håp. Det kan ta årevis før et tre bærer sine første frukter – år som involverer et helt økosystem, og som er preget av kontinuitet, troskap, samarbeid og kjærlighet, særlig når denne kjærligheten blir et speilbilde av Guds selvutgivende kjærlighet.

Av Kirkens initiativer, som er som frø sådd på denne åkeren, vil jeg særlig nevne prosjektet «Borgo Laudato si’», som pave Frans har gitt oss i arv i Castel Gandolfo – et frø som kan bære frukter av rettferdighet og fred. Dette er et opplæringsprosjekt i integrert økologi, tenkt som et eksempel på hvordan man kan leve, arbeide og bygge fellesskap i tråd med prinsippene i encyklikaen Laudato si’.

Jeg ber Den veldige om å «øse Ånd ut over oss fra det høye» (), slik at disse og andre lignende frø må bære rikelig med frukter av fred og håp.

Encyklikaen Laudato si’ har i ti år ledsaget Den katolske kirke og mange mennesker av god vilje. Måtte den fortsatt inspirere oss, og måtte stadig flere velge integrert økologi som veien å følge, og dele den med hverandre! Slik vil håpets frø mangfoldiggjøres – frø som må «passes og dyrkes» med nåden fra vårt store og uforgjengelige Håp: den oppstandne Kristus. I hans navn sender jeg dere alle min velsignelse.

Fra Vatikanet, 30. juni 2025, minnedagen for Kirkens første martyrer i Roma

PAVE LEO XIV

[1] Jf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Terra e cibo, LEV 2015, s. 51–53.

***

Laudato si’-sitatene er fra .
Laudate Deum-sitatene er fra .