杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Salig er den som ikke har falt fra sitt håp (jf. )

Kjære brødre og søstre,

det jubelåret vi nå feirer hjelper oss å oppdage at håp alltid, i alle aldre, er en kilde til glede. Og når håpet er blitt herdet lenge i livets ild, blir det kilde til full salighet.

I Den hellige skrift gjør Herren flere ganger eldre menn og kvinner delaktige i sin frelsesplan. Tenk på Abraham og Sara: I sin høye alder har de vanskelig for å tro på Guds ord når han lover dem en sønn. Deres barnløshet syntes å ha slukket deres evne til å se fremover.

Også Sakarja reagerer med vantro på budskapet om døperen Johannes' fødsel: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene» (). Høy alder, ufruktbarhet og fysisk forfall synes å ha slukket ethvert håp om liv og fruktbarhet hos disse mennene og kvinnene. Og også Nikodemus’ spørsmål til Jesus, når Mesteren taler om å bli «født på ny», virker rent retorisk: «Hvordan kan en som er gammel, bli født? Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» (). Men selv om svaret synes opplagt, overrasker Herren alle disse menneskene ved å gripe frelsende inn.

Eldre mennesker – tegn på håp

I Bibelen viser Gud flere ganger sitt forsyn ved å vende seg til mennesker langt oppe i årene. Dette gjelder ikke bare Abraham, Sara, Sakarja og Elisabet, men også Moses, som var hele åtti år gammel da han ble kalt til å befri sitt folk (jf. ). Med disse utvelgelsene lærer Gud oss at i hans øyne er alderdom en velsignelsens og nådens tid, og at for ham er eldre mennesker de fremste vitner om håp. «Hva er egentlig dette som vi kaller alderdom?» spør den hellige Augustin seg i denne forbindelse. «På dette svarer Gud deg: ‘Å, måtte din styrke virkelig minke, så min styrke kan bli i deg, og du sammen med apostelen kan si: Når jeg er svak, da er jeg sterk’» (Super Ps. 70, 11). Det faktum at antallet eldre i dag er økende, blir derfor for oss et tegn i tiden, som vi er kalt til å skjelne, for å kunne lese den historien vi lever i riktig.

Kirkens og verdens liv kan jo kun forstås i lys av generasjonenes gang. Å omfavne et eldre menneske hjelper oss å forstå at livet er mer enn nåtiden, og at det ikke uttømmes i overfladiske møter og fragmentariske relasjoner, men utfolder seg mot fremtiden. I Første Mosebok finner vi den gripende historien om den gamle Jakob som velsigner sine barnebarn, Josefs sønner: Han oppfordrer dem til å se fremtiden lyst i møte – som tiden for Guds løfter (jf. ). Om det altså er sant at de eldres svakhet trenger de unges styrke, er det like sant at de unges uerfarenhet trenger de eldres vitnesbyrd, om fremtiden skal kunne formes med visdom. Hvor ofte har vel ikke våre besteforeldre vært for oss et eksempel på tro og fromhet, samfunnsdyder og sosialt engasjement, hukommelse og utholdenhet i prøvelser! Denne vakre arven, som de med håp og kjærlighet har overlevert oss, vil for oss alltid være en grunn til takknemlighet og trofasthet.

Tegn på håp for eldre mennesker

Helt siden sin bibelske opprinnelse har jubelåret representert en tid for frigjøring: Slaver ble satt fri, gjeld ettergitt, og jord levert tilbake til sine opprinnelige eiere. Det var en tid for gjenopprettelse av den sosiale orden villet av Gud. Ulikheter og undertrykkelse som hadde bygget seg opp i årenes løp, ble rettet opp. Jesus fornyer denne frigjøringen når han i synagogen i Nasaret forkynner det gode budskap for fattige, syn for blinde, frihet for fanger og befrielse for undertrykte (jf. ).

Ser vi på de eldre i dette jubelårsperspektivet, er også vi kalt til å leve en frigjøring sammen med dem, særlig fra ensomhet og forlatthet. Dette året er en gunstig anledning til å virkeliggjøre dette: Guds trofasthet mot sine løfter lærer oss at det finnes en salighet i alderdommen, en ekte evangelisk glede, som kaller oss til å rive ned likegyldighetens murer, som eldre mennesker ofte er innestengt bak. På alle breddegrader er våre samfunn altfor ofte i ferd med å venne seg til å la en så viktig og rik del av fellesskapet bli holdt utenfor og glemt.

I denne situasjonen kreves det et taktskifte som vitner om at hele Kirken tar ansvar. Hver menighet, hver forening, hver kirkelig gruppe er kalt til å delta aktivt i en takknemlighetens og omsorgens «revolusjon», som kan virkeliggjøres gjennom jevnlige besøk hos eldre, ved å bygge støtte- og bønnenettverk for og sammen med dem, og ved å knytte bånd som kan gi håp og verdighet til dem som føler seg glemt. Det kristne håp driver oss alltid til å våge mer, til å tenke stort, til ikke slå oss til ro med tingenes tilstand. I dette tilfellet innebærer det å arbeide for en endring som kan gi eldre mennesker aktelsen og hengivelsen tilbake.

Derfor ønsket pave Frans at Verdensdagen for besteforeldre og eldre først og fremst skal markeres ved å oppsøke dem som er ensomme. Og av samme grunn ble det bestemt at de som ikke har mulighet til å dra på pilegrimsreise til Roma i år, kan «oppnå jubileumsavlat dersom de besøker ensomme eldre og er sammen med dem en passende stund […] og slik nærmest foretar en pilegrimsreise mot Kristus, som er nærværende i dem (jf. )» (, Normer for innvilgning av jubileumsavlat, III). Å besøke et eldre menneske er en måte å møte Jesus på, og han frigjør oss fra likegyldighet og ensomhet.

Eldre mennesker kan håpe

Siraks bok sier at salige er de som ikke har mistet håpet (jf. Sir 14,2) og antyder at det i vårt liv – særlig i et langt liv – kan finnes mange grunner til å vende blikket bakover i stedet for fremover. Men som pave Frans skrev under sitt siste sykehusopphold: «Fysisk sett er vi svake, men likevel kan ingenting hindre oss i å elske, å be, å gi oss selv, i tro å være lysende tegn på håp for hverandre» (Angelus, 16. mars 2025). Vi har en frihet som ingen vanskelighet kan ta fra oss: friheten til å elske og be. Alle kan vi alltid elske og be.

Den kjærlighet vi nærer til våre kjære – til ektefellen som vi har delt mye av livet med, til barna, til barnebarna som lyser opp våre dager – slukner ikke når kreftene svinner. Tvert imot er det ofte nettopp deres hengivenhet som vekker våre krefter til liv igjen og gir oss håp og trøst.

Disse tegnene på kjærlighetens livskraft har sin rot i Gud selv. De gir oss mot og minner oss om at «selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag» (). La oss særlig når vi blir eldre derfor alltid leve i tillit til Herren. La oss hver dag fornyes gjennom møtet med ham, i bønn og i den hellige messen. La oss med kjærlighet gi videre den tro vi har levd i gjennom mange år, i familien og i våre daglige møter med andre: La oss alltid prise Gud for hans godhet, styrke samholdet med våre kjære, åpne hjertet vårt for dem som er mer fjerne og særlig for dem som har det vanskelig. Da vil vi være tegn på håp, uansett hvor gamle vi er.

Fra Vatikanet, 26. juni 2025
PAVE LEO XIV