Pavens preken p? Kristi legemsfest
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
På , som i Italia ble feiret søndag 22. juni, andre søndag etter pinse, var det messe foran Laterankirken, prosesjon til Santa Maria Maggiore og eukaristisk velsignelse. Brødunderet fra Lukasevangeliet ble lest som evangelietekst ().
Her følger pave Leo XIVs preken:
«»
Kjære brødre og søstre, det er fint å være sammen med Jesus! Det bekreftes av den evangelieteksten som vi nettopp har hørt: Folk ble værende hos ham i timevis mens han talte om Guds rike og helbredet syke (jf. Luk 9,11). Jesu medfølelse med de lidende viser Guds kjærlige nærvær, han som kommer til verden for å frelse oss. Når Gud råder, blir mennesket befridd fra alt ondt. Men også for dem som tar imot Jesu gode budskap kommer prøvelsens time. På det øde stedet, der folkemengden hadde lyttet til Mesteren, lir det mot kveld, og det finnes ikke noe å spise (jf. vers 12). Folkets sult og solens nedgang er tegn på en grense som hviler tungt over verden, over hver skapning: Dagen tar slutt, og det gjør også alt menneskeliv. I denne timen, i behovets og mørkets stund, bli Jesus værende midt iblant oss.
«»
Det er nettopp når solen går ned og sulten vokser, mens apostlene selv ber om at folket må bli sendt bort, at Kristus overrasker oss med sin barmhjertighet. Han føler med de sultne menneskene og ber disiplene ta seg av dem: Sult er ikke et behov som er uvedkommende for forkynnelsen av Guds rike og vitnesbyrdet om frelsen. Tvert imot angår sult vårt forhold til Gud. Tilsynelatende kan imidlertid fem brød og to fisker ikke på noen måte å være nok til å mette hele folket – disiplenes beregninger virker fornuftige, men avslører egentlig at de har liten tro. For med Jesus har vi alt vi trenger for å styrke vårt liv og gi det mening.
«»
På sultens rop svarer han nemlig med delingens tegn: Han løfter blikket, velsigner, bryter brødet og gir mat til alle som er til stede (jf. vers 16). Herrens gester er ikke innledningen til et komplisert magisk ritual, men vitner i all enkelhet om takknemlighet overfor Faderen, om Kristi barnlige bønn og om det søskenfellesskap som Den hellige ånd opprettholder. For å mangfoldiggjøre brødene og fiskene, deler Jesus det de har der: Nettopp slik er det nok til alle – ja, mer enn nok. Etter at alle hadde spist – og var blitt mette – samlet de opp restene i tolv kurver (jf. vers 17).
«»
Dette er med denne tankemåten det sultne folket blir berget: Jesus handler i Guds stil, og han lærer oss å gjøre det samme. I stedet for folkemengden i evangeliet har vi i dag hele folk som blir ydmyket, av sult ja, men enda mer av andres grådighet. Gitt den dype elendighet som rammer mange, er den opphopning av rikdom, som noen få står bak, et tegn på likegyldig hovmod, som skaper lidelse og urett. Det er ikke å dele, men å sløse bort frukten av jorden og menneskets arbeid. Spesielt i dette jubelåret er Herrens eksempel et presserende kriterium for vår handling og tjeneste: Å dele brød for å mangfoldiggjøre håp, er å forkynne Gudsrikets komme.
Ved å berge folkemengden fra sult, forkynner nemlig Jesus at han vil berge alle fra døden. Dette er det troens mysterium, som vi feirer i eukaristiens sakrament. Slik sult vitner om vårt grunnleggende livsbehov, er det å bryte brød et tegn på den guddommelige frelsesgave.
«»
Kjære alle sammen, Kristus er Guds svar på menneskets sult, for hans kropp er det evige livs brød: Ta og ét alle derav! Jesu innbydelse samsvarer med vår daglige erfaring: for å kunne leve må vi nære oss av liv, ved å ta det fra planter og dyr. Å spise noe som er dødt minner oss imidlertid om at uansett hvor mye vi spiser vil også vi komme til å dø. Men når det er Jesus, det levende og sanne brød, vi nærer oss av, lever vi for ham. Den korsfestede og oppstandne Herren gir seg selv helt til oss, og slik oppdager vi at vi er skapt for å nære oss av Gud. Vår sultne natur bærer preg av et behov som blir tilfredsstilt av eukaristiens nåde. Som den hellige Augustin skriver er Kristus virkelig «panis qui reficit, et non deficit; panis qui sumi potest, consumi non potest» (Sermo 130, 2): et brød som styrker og ikke blir borte; et brød som kan spises, men ikke ta slutt. Eukaristien er jo Frelserens nærvær, på en sann og virkelig måte er han til stede med hele sitt vesen (jf. ). Han forvandler brødet til seg selv for å forvandle oss til ham. Levende og livgivende gjør Corpus Domini oss, det vil si Kirken selv, til Herrens legeme.
«»
Derfor lærer Det annet vatikankonsil oss, ifølge Paulus’ ord (jf. ) at med det eukaristiske brøds sakrament blir «den enhet som samler de troende til ett legeme i Kristus, symbolisert og virkeliggjort ved nattverdsbrødet. Alle mennesker er kalt til denne forening med Kristus, verdens lys, av hvem vi kommer, ved hvem vi lever, mot hvem vi er rettet» (). Prosesjonen, som vi snart skal ta fatt på, er et tegn på denne vandringen. Sammen, hyrder og flokk, nærer vi oss av Det aller helligste sakrament, tilber det og bærer det gjennom gatene. På denne måten holder vi det fram for menneskenes øyne, samvittighet og hjerter. For hjertene til dem som tror, for at de skal tro sterkere; for hjertene til dem som ikke tror, for at de skal reflektere over den sult som bor i vår sjel, og over det brød som kan mette den.
«»
La oss, styrket av den føde Gud gir oss, bære Jesus til alles hjerte, for Jesus tar alle med i frelsesverket, og innbyr hver enkelt til å ta plass ved hans bord. Salige er de innbudte, som får være vitner om denne kjærligheten!
Se og .
