杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På , søndag 29. juni, holdt pave Leo XIV følgende preken i Peterskirken:

Peters og Paulus’ historie

Kjære brødre og søstre,

I dag feirer de to brødre i troen, Peter og Paulus, som vi anerkjenner som søyler i Kirken og ærer som skytshelgener for bispedømmet og byen Roma.

Disse to apostlenes historie utfordrer også oss, Herrens disippelfelleskap, under vår nåværende pilegrimsvandring. Med utgangspunkt i deres vitnesbyrd er det særlig to ting jeg ønsker å understreke: kirkelig fellesskap og troens livskraft.

Peter og Paulus døde for samme tro

For det første kirkelig fellesskap. Denne høytidens liturgi lar oss se at Peter og Paulus var kalt til en og samme skjebne, martyriet, som for alltid knyttet dem sammen med Kristus. I første lesning møter vi Peter som er i fengsel og venter på sin dom (jf. ); i andre lesning apostelen Paulus, også han bundet i lenker, som i et slags testamente sier at hans blod vi snart vil bli utøst og ofret til Gud (jf. ). Både Peter og Paulus gir altså sitt liv for evangeliets sak.

De er svært ulike

Dette fellesskapet i én trosbekjennelse er imidlertid ingen fredelig erobring. For de to apostlene er dette endemålet etter en lang vandring, der hver av dem hadde tatt imot troen og levd apostolatet på ulik måte. Deres brorskap i Ånden visker ikke ut de ulikhetene som de startet med: Simon var en fisker fra Galilea, Saulus derimot en streng intellektuell som tilhørte fariseerpartiet; den førstnevnte forlater straks alt for å følge Herren; den andre forfølger de kristne helt til han selv blir forvandlet av den oppstandne Kristus; Peter forkynner framfor alt for jøder; Paulus er drevet til å bringe det glade budskap til folkeslagene.

De er uenige

Det manglet, som vi vet, ikke på konflikter mellom de to angående forholdet til hedninger. Paulus skrev til og med at «da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot rett opp i ansiktet, for oppførselen hans avslørte ham» (). Og som vi vet ble dette spørsmålet senere behandlet av konsilet i Jerusalem, der de to apostlene stod overfor hverandre nok en gang.

Et levende fellesskap i Ånden

Kjære dere, historien om Peter og Paulus lærer oss at det fellesskap som Herren kaller oss til er en harmoni av stemmer og ansikter og det visker bort friheten til hver enkelt. Våre skytshelgener gikk ulike veier, hadde ulike forestillinger, og noen ganger stod de overfor hverandre og kjempet med evangelisk frimodighet. Dette forhindret dem likevel ikke å leve i concordia apostolorum, det vil si i et levende fellesskap i Ånden, i en fruktbar mangfoldets harmoni. Som den hellige Augustin skriver: «Én dag er minnedag for to apostlers lidelse. Men også de to var ett. Selv om deres lidelse fant sted på forskjellige dager, var de ett» (Sermo 295, 7.7).

Se til Peter og Paulus, og lev i fellesskap

Alt dette får oss til å stille spørsmål ved vårt kirkelige fellesskap. Dette fellesskapet blir født på tilskyndelse av Ånden, forener ulikheter og skaper broer som fremmer enhet i mangfoldet av karismer, gaver og tjenester. Det er viktig å lære å leve slik i fellesskap, som enhet i mangfold, slik at mangfoldet av gaver, forent i bekjennelsen av den ene tro, kan bidra til forkynnelsen av evangeliet. På denne veien er vi kalt til å vandre, nettopp ved å se til Peter og Paulus, for dette søskenskapet trenger vi, alle sammen. Kirken trenger det, og det gjør også forholdet mellom legfolk og prester, mellom prester og biskoper, mellom biskoper og paven, og også trenger pastoralt liv, økumenisk dialog og det vennskapsforholdet som Kirken ønsker å ha til verden. La oss gå inn for å gjøre vårt mangfold til et verksted for enhet og fellesskap, søskenskap og forsoning, slik at hver enkelt med sin personlige historie i Kirken kan lære å vandre sammen med andre.

Peters og Paulus’ lydhørhet og livskraft

De hellige Peter og Paulus utfordrer oss også angående livskraften i vår tro. I vårt liv som disipler står vi alltid i fare for å falle inn i vaner, i ritualisme, i pastorale mønstre som gjentas uten fornyelse, uten å møte nåtidens utfordringer. I historien om de to apostlene er det derimot inspirerende å høre om deres villighet til å åpne seg for endringer, til å la seg utfordre av hendelser, av møter og av konkrete situasjoner i fellesskapene, til å søke nye måter å evangelisere på ut fra deres trossøskens problemer og spørsmål.

«Og dere, hvem sier dere at jeg er?»

Og midt i den evangelieteksten som vi hørte står nettopp det spørsmålet som Jesus stiller sine disipler og som han stiller også oss i dag, for at vi skal kunne skjelne om vår trosvandring bevarer sin energi og livskraft, om flammen i vår relasjon til Herren fortsatt brenner: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» ().

Hver dag, hver time av historien må vi rette vår oppmerksomhet mot dette spørsmålet. Om vi ikke vil at vårt kristenliv bare skal bli en etterlevning fra fortiden – formante pave Frans oss gang på gang –, er det viktig å unngå faren for en trett og statisk tro og spørre oss: Hvem er Jesus Kristus for oss i dag? Hvilken plass har han i vårt liv og i Kirkens virke? Hvordan kan vi vitne om dette håpet i dagliglivet og forkynne det for dem for dem vi møter?

Brødre og søstre, den skjelningsutøvelse som oppstår fra disse spørsmålene gjør det mulig for vår tro og for Kirken stadig å fornye seg og utforske nye måter og nye metoder for å forkynne evangeliet. Dette, sammen med fellesskap, må være vårt høyeste ønske. I dag ønsker jeg å henvende meg spesielt til Kirken i Roma, for den er mer enn noen annen kalt til å være et tegn på enhet og fellesskap, en Kirke som brenner av levende tro, et fellesskap av disipler som vitner om evangeliets glede og trøst i alle menneskelige situasjoner.

Hilsener

I gleden over dette fellesskapet, som de hellige Peters og Paulus’ livshistorier innbyr oss å pleie, hilser jeg erkebiskopene som i dag mottar palliet. Kjære brødre, dette tegnet minner om den pastorale oppgaven som er betrodd dere, og uttrykker også fellesskapet med biskopen av Roma. Slik kan hver av dere, i den katolske tros enhet, nære dette fellesskapet i de lokalkirkene som er betrodd dere.

Jeg ønsker også å hilse medlemmene av synoden til : Takk for at dere er her i dag, og takk for deres pastorale iver! Må Herren gi deres folk fred!

Og med dyp takknemlighet hilser jeg delegasjonen fra , som er blitt sendt hit av min kjære bror, hans hellighet Bartolomeus.

Kjære brødre og søstre, la oss, styrket av de hellige apostlene Peters og Paulus’ vitnesbyrd, vandre sammen i tro og fellesskap og be om deres forbønn for oss alle, for byen Roma, for Kirken og for hele verden.

Se  og .