杏MAP导航

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre,

I første lesning hørte vi disse ordene: «Så sier Visdommen: ‘Herren skapte meg ved begynnelsen av sin vei, før hans gjerninger i fjerne tider. […] Jeg var der da han grunnfestet himmelen […] Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene’» (). For den hellige Augustin er Treenigheten og visdommen uløselig knyttet sammen. Den guddommelige visdom åpenbares i Den hellige treenighet, og visdommen fører oss alltid til sannheten.

Idrett er skjønnhet, fellesskap, dynamisk bevegelse

Og under . Koblingen mellom Treenighet og idrett er ikke vanlig, men ikke uheldig. All god menneskelig aktivitet bærer jo i seg et gjenskinn av Guds skjønnhet, og idrett er uten tvil blant dem. Dessuten er ikke Gud statisk, ikke lukket i seg selv. Han er fellesskap – levende relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som åpner seg for menneskeheten og for verden. I teologi kalles dette for «perikorese», altså «dans»: en dans av gjensidig kjærlighet.

Deus ludens

Det er i denne guddommelige dynamiske bevegelsen livet har sitt utspring. Vi er skapt av en Gud som gleder og fryder seg over å gi sine skapninger liv, en Gud som «leker» slik vi ble minnet om i første lesning (jf. ). Noen kirkefedre omtaler ham til og med dristig som en «Deus ludens»: en Gud som morer seg (jf. den hellige , In Parabolas Salomonis expositio mystica; den hellige , Carmina, I, 2, 589). Derfor kan idrett hjelpe oss å møte den treenige Gud: fordi den krever en bevegelse av jeget mot den andre – en bevegelse som ikke bare er ytre, men først og fremst indre. Uten denne indre bevegelsen blir idrett bare en ufruktbar konkurranse mellom egoer.

Gi alt!

La oss tenke på et uttrykk som ofte brukes på italiensk for å heie fram utøvere under konkurranser. Publikum roper: «Dai!» Kanskje tenker vi ikke over det, men det er et fint imperativ, nemlig imperativformen av verbet «dare», «å gi». Og det kan få oss til å reflektere: Det handler ikke bare om å gi en fysisk prestasjon, kanskje en imponerende sådan, men om å gi av seg selv, om å sette seg selv på spill. Det handler om å gi seg selv for andre – for ens egen vekst, for støttespillerne, for ens kjære, for trenerne, for lagkameratene, for publikum, til og med for motstanderne – og hvis man er en ekte idrettsutøver, med sportsånd, gjelder dette uavhengig av resultatet. Den hellige Johannes Paul II – som kjent selv en idrettsmann – sa det slik: «Idrett er livsglede, lek, fest, og som sådan må den verdsettes […] gjennom gjenoppdagelsen av dens uegennyttighet, dens evne til å skape vennskapsbånd, fremme dialog og åpenhet mot hverandre, […] hinsides harde produksjons- og forbrukslover og enhver annen rent nyttetenkende eller nytelsesorientert tilnærming til livet» (, 12. april 1984).

Tre ting som gjør idrett viktig i oppdragelse og opplæring

Ut fra dette perspektivet vil vi særlig nevne tre ting som gjør idrett til et verdifullt middel for menneskelig og kristen formasjon i dag.

Individualistisk samfunn

For det første: I et samfunn preget av ensomhet, der individualisme har forskjøvet tyngdepunktet fra «vi» til «jeg», og ført til at vi overser hverandre, lærer idrett oss – spesielt lagidrett – verdien av samarbeid, det å vandre sammen, det å dele. Dette hører som sagt til kjernen i Guds eget liv (jf. ). Slik kan idrett bli et viktig middel til forsoning og en møteplass: mellom folkeslag, i lokalsamfunn, på skolen og på arbeidsplassen, og i familiene.

Digitalt samfunn

For det andre: I et stadig mer digitalt samfunn, der teknologien riktignok bringer dem som er fjerne nærmere, men samtidig ofte skaper avstand til dem som er nær, løfter idrett frem verdien av konkret samvær, bevissthet om kropp, rom, anstrengelse og reell tid. Den motvirker fristelsen til å flykte inn i virtuelle verdener, og hjelper oss å bevare en sunn kontakt med naturen og med det konkrete livet – det eneste stedet der kjærligheten utøves (jf. ).

Konkurransesamfunn

For det tredje: I et konkurransepreget samfunn, hvor det tilsynelatende bare er de sterke og vinnerne som fortjener å leve, lærer idrett oss også å tape. I den kunsten det er å lide nederlag stiller den mennesket ansikt til ansikt med en av de dypeste sannhetene om dets tilstand: skrøpelighet, begrensning, ufullkommenhet. Dette er viktig, for det er gjennom erfaring av denne skrøpeligheten at man åpner seg for håpet. Den idrettsutøver finnes ikke som aldri feiler, som aldri taper. Idrettshelter er ikke feilfrie maskiner, men menn og kvinner som, selv når de faller, finner mot til å reise seg igjen. Igjen minnes vi den hellige Johannes Paul IIs ord. Han sa at Jesus er «Guds sanne idrettsutøver», fordi han vant verden ikke med styrke, men med kjærlighetens troskap (jf. , 29. oktober 2000).

Øving gjør mester

Det er ingen tilfeldighet at idrett spilte en viktig rolle i livet til mange av vår tids helgener, både fordi de selv drev med idrett og fordi de anvendte idrett til evangelisering. Tenk på den salige , idrettsutøvernes beskytter, som vil bli helgenkåret den 7. september i år. Hans enkle og lysende liv minner oss om at slik ingen blir født mester, er det heller ingen som blir født som helgen. Det er daglig trening i kjærlighet som bringer oss nærmere den endelige seier og som gjør oss i stand til å bidra til oppbyggingen av en ny verden. Det påpekte også den hellige Paul VI tjue år etter slutten på den annen verdenskrig, da han minnet medlemmene i den katolsk idrettsorganisasjon om hvor mye idrett har bidratt til å gjenopprette fred og håp i et samfunn rystet av krigens følger (jf, 20. mars 1965). Han sa: «Deres innsats er rettet mot å bygge et nytt samfunn: […] i bevissthet om at idrett, med dens sunne, formende elementer, kan være et meget nyttig redskap for menneskets løftelse – og dette er den første og uunnværlige forutsetningen for et ordnet, fredelig og konstruktivt samfunn» (ibid.).

Vær et gjenskinn av Guds kjærlighet

Kjære idrettsutøvere, Kirken betror dere en flott oppgave: i deres aktiviteter å være et gjenskinn av den treenige Guds kjærlighet til beste for dere selv og deres søsken. Ta imot denne oppgaven med entusiasme: som idrettsutøvere, som trenere, som foreninger, som grupper, som familier. Pave Frans betonte gjerne at i evangeliet fremstår Maria som aktiv, i bevegelse, ja at hun «skyndte seg» (jf. ), alltid klar, slik mødre er, til på et tegn fra Gud å sette av sted for å hjelpe sine barn (, 6. august 2023). La oss be henne om å ledsage våre anstrengelser og vår iver og alltid orientere dem mot det beste, helt fram til den største seieren: enighetens seier, den uendelige «banen» der spillet aldri tar slutt og der gleden er fullkommen (; ).