Pave Leos tale i Paulusbasilikaen
Oversatt av Vuokko–Helena Caseiro – Vatikanstaten
Under ble det lest fra begynnelsen av Paulus’ brev til romerne:
Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. […] ()
Her følger pave Leos tale:
Den bibelteksten som vi har hørt, er begynnelsen på et vidunderlig brev fra den hellige Paulus til de kristne i Roma. Dets budskap kretser rundt tre store temaer: nåde, tro, og rettferdighet. La oss, mens vi betror begynnelsen av dette nye pontifikatet til folkeslagenes apostel, sammen grunne over hans budskap.
«»
Aller først sier Paulus at han det er ved Guds nåde at han er blitt kalt (jf. Rom 1,5). Han anerkjenner altså at hans møte med Kristus og hans tjeneste er knyttet til Gud kjærlighet, som kom først. Da Gud kalte ham til et nytt liv, var han selv fortsatt langt borte fra evangeliet og forfulgte Kirken. Den hellige Augustin – også han en konvertitt – forteller om en lignende opplevelse. Han sier: «Hva kunne vel vi velge, uten selv først å ha blitt valgt? Om vi ikke først blir elsket, kan vi ikke elske» (Sermo 34, 2). Det er Gud som er opphavet til ethvert kall: hans barmhjertighet, hans godhet – like grenseløs som den til en mor (jf. ), som med sin egen kropp gir næring til sitt barn, så lenge barnet ennå ikke er i stand til å ernære seg selv (jf. Augustin, Enarr. in Ps. 130, 9).
Lydighet koster. «»
Men i den samme teksten taler Paulus også om «lydighet i tro» (Rom 1,5), og også her deler han av det han selv hadde erfart. Da Herren viste seg for ham på vei til Damaskus (jf. ) fratok han ham jo ikke friheten, men lot ham beholde muligheten til å velge. Han valgte en lydighet som kostet ham store anstrengelser, indre og ytre kamper. Frelsen kommer ikke ved et trylleslag, men ved et nådens og troens mysterium, ved Guds forutgående kjærlighet, og menneskets tillitsfulle og frie tilslutning (jf. ).
Så la oss, mens vi takker Herren for det kallet som forvandlet Saulus’ liv, be ham om selv å kunne svare på hans innbydelser på samme måte, ved å bli vitner om den kjærlighet som er «utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (). Vi ber ham om å kunne dyrke og spre hans kjærlighet, om å kunne være nester for hverandre (jf. Frans, preken ved andre vesper apostelen Paulus’ omvendelse, 25. januar 2024). La oss delta i den samme kappestrid i kjærlighet som, etter møtet med Kristus, drev den tidligere forfølgeren til å bli «alt for alle» (jf. ), inntil martyriet. På samme måte som for ham vil da for oss, i kjødets svakhet, kraften i troen på Gud, som rettferdiggjør, bli åpenbart (jf. ).
Benediktinermunker tar hånd om basilikaen
I århundrer har denne basilikaen vært betrodd omsorgen til et . Når vi taler om kjærligheten som kilde til og drivkraft for evangeliets forkynnelse, blir vi da ikke minnet om hvordan den hellige Benedikt i sin klosterregel insisterer på broderlig kjærlighet i klosteret og gjestfrihet overfor alle (Regelen, kap. 53 og 63)?
Guds kjærlighet
Imidlertid ønsker jeg å avslutte med noen ord som en annen Benedikt, pave Benedikt XVI, rettet til de unge: «Kjære venner», sa han, «Gud elsker oss. Dette er den store sannheten i vårt liv, det som gir mening til alt annet […] Ved begynnelsen av vår eksistens står Guds kjærlighetsfulle plan», og troen får oss til å «åpne vårt hjerte for dette kjærlighetens mysterium og til å leve som mennesker som vet seg elsket av Gud» (, Madrid, 20. august 2011).
Her er den enkle og enestående roten til enhver sendelse – også min egen, som etterfølger av Peter og arving til Paulus’ apostoliske iver. Må Herren gi meg nåde til å svare trofast på hans kall!
.
